Print Friendly, PDF & Email

To ansatte i Arcus mente å ha krav på bonus, og gikk til sak. Det fremgikk av arbeidsavtalene at arbeidsgiver hadde ensidig adgang til å endre bonusordningen. Da ansatte mente imidlertid at vilkårene for å få rett til bonus ikke var kommunisert til de ansatte, og at arbeidsgiver da hadde tapt muligheten til å nekte bonus.

 

Rettslig sett argumenterte de ansatte for at arbeidsgiver ikke kunne påberope seg vilkår eller endringer som ikke var kommunisert til de ansatte, da dette innebar et påkrav som måtte ha kommet frem til de ansatte for å gjøres gjeldende. Lagmannsretten var ikke enig i dette. I motsetning til tingretten fant lagmannsretten at arbeidsgiver i dette tilfellet hadde vid endringsadgang og stor grad av skjønn ved vurderingen av om bonus for det enkelte år skulle utbetales, så fremt beslutningen var saklig begrunnet og ikke innebar forskjellsbehandling.

 

 

Under har vi inntatt hele dommen, som ble avsagt 27.01.2015 av Eidsivating lagmannsrett

Publiseringsinformasjon: LE-2014-102965

 

Saken gjelder krav om utbetaling av bonus for 2012.

A og B var i 2012 ansatt i Arcus AS (heretter Arcus). Arcus er et heleid datterselskap av Arcus-Gruppen AS (heretter Arcus-Gruppen). Arcus-Gruppen hadde tre underliggende forretningsområder – Brennevin, Vin og Distribusjon. Arcus ligger under forretningsområdet Brennevin.

A ble ansatt i Arcus i 2005. Fra 1. juli 2010 fikk han stillingen som markedssjef. Det ble i den forbindelse inngått en ny arbeidsavtale som ble undertegnet 3. desember 2010. Arcus-Gruppen hadde en bonusordning som omfattet konsernledelsen og ledergruppen. Som markedssjef var A omfattet av ordningen. Punkt 2 i As arbeidsavtale omhandler «Lønnsvilkår», og punkt 2.2 lyder slik:

Partene i denne avtalen er enige om at det etableres en bonusordning for A med bonus inntil 2 månedslønner pr. år, etter nærmere angitte kriterier som avtales med Salgs- og markedsdir. Ikrafttredelse av denne ordning vil være fra og med 2010. Bonusordningen følger den til enhver tid gjeldende policy for bonusordninger i Arcus-Gruppen, og kan ensidig endres av Selskapet.

A var også i sin tidligere stilling omfattet av bonusordningen, men da med bonus på inntil 1 månedslønn.

B ble ansatt som salgssjef i Arcus fra 1. juli 2010. Han var før dette ansatt som key-account-manager i samme selskap, og var – i hvertfall fra 2006/2007 – omfattet av bonusordningen. Da B tiltrådte stillingen som salgssjef ble det inngått en ny arbeidsavtale datert 29. juni 2010. For så vidt gjelder bonusordningen var Bs arbeidsavtale tilnærmet likelydende med As avtale. Bs avtale inneholdt imidlertid ikke setningen om at «Bonusordningen følger den til enhver tid gjeldende policy for bonusordninger i Arcus-Gruppen.» Punkt 2.2 i Bs arbeidsavtale lyder slik:

Partene i denne avtalen er enige om at det innføres en bonusordning for B med bonus inntil 2 (to) månedslønner pr. år, etter nærmere angitte kriterier som avtales med nærmeste overordnede, gjeldende f.o.m 01.01.2011. For 2010 vil bonusordningen ha en ramme på 1 månedslønn.

Bonusordningen kan endres ensidig av Selskapet.

Den bonusordningen som var gjeldende da A og B tiltrådte sine stillinger sommeren 2010, bygde blant annet på et styrevedtak i Arcus-Gruppen av 13. februar 2006. Fra styreprotokollen inntas:

BONUSOPPLEGG FOR LEDELSEN

Styret drøfter styreleders forslag til bonusopplegg for 2006 for bedriftens ledelse.

De ansattes representanter ønsket å anføre at de er imot at det lages en bonusordning bare til lederne og etterlyser en lik bonusordning for alle ansatte. De påpekte dessuten at de er oppfordret av LO sentralt til å gå imot større økninger i lederlønningene enn for de øvrige ansatte.

Vedtak:

Et samlet styre ber administrasjonen utrede og komme tilbake til spørsmålet om bonussystem for samtlige ansatte.

Styrets flertall besluttet å slutte seg til forslaget om topplederbonus i Arcus-Gruppen for 2006 basert på følgende hovedprinsippper:

Bonus

omfatter konsernledelsen og ledergruppene, i alt ca. 25 personer. Bonusen har en samlet ramme på 5 MNOK, og har som viktigste målekriterium oppfyllelse av budsjettert EBITA. Bonusen skal være «selvfinansierende», dvs at budsjettert EBITA skal være oppnådd etter avsetning for bonus. Eventuell bonus for 2006 kommer til utbetaling når det foreligger et styregodkjent regnskap.

EBITA er en forkortelse for «Earnings before the deduction of Interest, Taxes and Amortization», altså driftsresultat før fradrag for renter, skatt mv.

Det ble den 7. november 2007 fastsatt «Administrative bestemmelser for individuelle bonusordning i Arcus-Gruppen». Fra bestemmelsene, som i det følgende også omtales som 2007-retningslinjene, inntas:

Etablering av individuelle bonusavtaler

Stillinger som skal ha bonusavtale er definert i egen liste. Vedlegg 1. Listen skal vedlikeholdes av HR og endringer skal godkjennes av konsernsjef.

Etablering og oppfølging av bonusmålkriterier;

Forslag til bonusmålkriterier for den enkelte stilling/medarbeider i kategori A, B og C følger konsernets bonuspolicy, og skal gjennomgås årlig (fortrinnsvis i medarbeidersamtale (MAS)) mellom medarbeider og leder. Og oversendes samlet pr Forretningsområde til HR innen 15. februar.

Årlige bonusmålkriterier i kategori B og C skal godkjennes av konsernsjef. Styret godkjenner/fastlegger for kategori A og D.

Godkjente bonusmålkriterier skal foreligge skriftlig senest innen 15. mars.

Grunnlag for bonusmålekriterier

Finansielle:

Budsjett godkjent av styret i Arcus-Gruppen

Godkjent årsregnskap av revisor og styret i Arcus-Gruppen

Korreksjon for særskilte regnskapsposter (fastsettes av styret)

Finansiell bonus utløses ved oppnåelse av budsjettmål pluss tilhørende bonuskostnader (finansiell bonus skal være selvfinansierende)

Faktor:

Faktorbonus utløses ved oppnådde mål for gjeldende faktorer (måltall/kriterier)

Øvrige rammebetingelser for bonusordning

Bonusavtale fastsettes som en del av medarbeiderens ansettelsesvilkår med hensyn til å ha en bonusavtale. I arbeidsavtalen skal de fremgå at bonusavtalen kan ensidig endres av konsernet, samt at den følger konsernet policy og administrative bestemmelser for bonus

Konsernets policy og administrative bestemmelser for bonus skal gjennomgås med den enkelte før en bonusavtale inngås

Bonuskriterier angis i konsernets policy og rammen for disse fastsettes årlig

Bonus utbetales ikke til medarbeidere som har avsluttet arbeidsforholdet på utbetalingstidspunktet, her definert som tidspunkt for styregodkjennelse av årsregnskap. Unntak fra dette er fratredelse i fbm alderspensjon eventuelt at noe annet er kontraktsfestet.

Det skulle hvert år fastsettes individuelle mål for den enkelte arbeidstaker som var omfattet av bonusordningen. As «målkontrakt» for 2011 inneholder kvantitative og kvalitative mål blant annet for «Arcus AS – Brennevin» og «Marketing brennevin». Det fremgår videre at:

Faktorer for 2011 (standard vilkår gjelder) eft:

Bonus max 2 mnd lønner basert på resultater i forhold til budsjett for 2011:

Felles bonus (30 %) basert på resultat i Arcus Brennevin m/døtre

oppnådd EBITA justert for ekstraordinære poster og inklusiv bonuskostnader 82 MNOK

Rundt årsskiftet 2011/2012 ble retningslinjene for bonusordningen revidert. Forslaget til nye retningslinjer – som hadde tittelen «Bonusordninger i Arcus-Gruppen Administrative bestemmelser» (heretter også omtalt som 2012-retningslinjene) – ble behandlet og vedtatt av konsernledelsen i Arcus-Gruppen 20. januar 2012. Saken ble behandlet av styret i Arcus-Gruppen 3. mai 2012. Fra styreprotokollen inntas:

Otto Drakenberg redegjorde for oppdaterte retningslinjer for bruk av incentiver i konsernet. Reglene er harmonisert ved at konsernledelsens bonus vil være 70 % basert på konsernets EBIT mål og de personlige mål 30 %. Ledere vil ha 70 % forretningsområde og 30 % personlige mål. Selgere vil være basert 70 % på personlige mål og 30 % forretningsområde. Bonus skal være selvfinansierende med unntak av selgerbonusene.

( … )

Vedtak:

Styret samtykker med administrasjonens forslag for lederbonus og ber samtidig om forslag til revidering av bonusordningene til de ansatte som ikke er omfattet av selger eller lederbonuser i styremøtet i september. ( .. )

A og B befant seg på nivået for ledere.

Det fremgår av punkt 1 i 2012-retningslinjene at «[a]lle bonusordninger er selvfinansierende». Kravet om selvfinansiering er nærmere utdypet i punkt 3:

Med selvfinansiering menes at bonus først kan utbetales etter at konsernet har nådd sitt budsjettmål (EBIT). Styret vil hvert år vurdere å korrigere EBIT for ekstraordinære avsetninger og avskrivninger samt finanskostnader. Avsetninger til bonusutbetaling (bonuspott) tas fra resultat utover korrigert EBIT. Full utbetaling av bonus forutsetter 100 % bonuspott.

Dersom konsernet har nådd korrigert EBIT, men ikke 100 % av bonuspotten, vil alle bonusutbetalinger reduseres pro rata.

I punkt 2.1 «Bonusavtalen» fremgår:

Det bør fremgå av Arbeidsavtalen at stillingen omfattes av «den til enhver tid gjeldende bonusordningen i konsernet».

Bonusnivå og kriterier fremgår av skriftlig bonusavtale hvert år. Denne bonusavtalen skal godkjennes & signeres av leders leder («farfarprinsippet») og sendes til HR for oppbevaring.

Målekriterier og omfang av maksimal bonus kan ensidig endres av konsernet.

Under punkt 2.2 «Bonusmodell» fremkommer det at den individuelle bonusordningen består av «[e]n finansiell andel basert på kollektive budsjettmål på konsern- og/eller avdeling/funksjon/forretningsområde/selskap» og «[e]n personlig (individuell) andel basert på faktormål avtalt mellom den enkelte leder og medarbeider».

Den finansielle andelen er i punkt 2.3, «Finansiell bonusandel», utdypet og presisert slik:

Utbetaling av finansiell bonusandel på selskap eller forretningsområde er betinget at (1) selskapet eller forretningsområdet når sitt budsjettmål og (2) at konsernet har nådd sitt budsjettmål (EBIT).

Avhengig av hvilket nivå den ansatte befant seg på, gav ordningen grunnlag for en årlig bonus på inntil 1 til 4 månedslønner. For A og B var rammen som nevnt inntil 2 månedslønner.

I punkt 2.5 fremkommer at bonus bare utbetales til:

medarbeidere som er ansatt og ikke har sagt opp sin stilling per 31. desember i inntjeningsåret.

Den 19. september 2012 inngikk A en avtale med Arcus om at han skulle avslutte arbeidsforholdet. A arbeidet ut november 2012, avviklet deretter oppsigelsestiden uten arbeidsplikt og fikk etterlønn frem til juni 2013. For så vidt gjelder As krav på bonus for 2012, fremgår følgende av fratredelsesavtalens punkt 5:

HS er for 2012 omfattet av en bonusordning med mulighet for inntil 2 mnd. bonusutbetaling, forutsatt at alle kriterier innfris, og påvirkes ikke av denne sluttavtale. Eventuell bonusutbetaling vil skje i 2013 i h.h.t. bedriftens bonusregler.

B sa opp sin stilling i Arcus i slutten av november 2012. Han arbeidet ut oppsigelsestiden som utløp i februar 2013.

Det er på det rene at Arcus-Gruppen ikke nådde sitt budsjettmål for 2012, det vil si at resultatet på konsernnivå ikke oversteg budsjettert EBITA. 2012 var det første år bonusordningen var gjeldende hvor konsernresultatet ikke oversteg budsjettert EBITA. Nedgangen var i all hovedsak knyttet til utfordringer forbundet med flytting av konsernets virksomhet til ny fabrikk på Gjelleråsen, og rammet særlig forretningsområdet distribusjon. Resultatet i Arcus isolert sett var i henhold til budsjett. I henhold til årsrapporten for 2012 opplevde imidlertid også Arcus en «betydelig reduksjon i EBIT sammenlignet med 2011» som følge av «betydelige engangskostnader knyttet til flytting til ny fabrikk».

A og B har gjort gjeldende at de ikke var kjent med styrevedtaket fra 2006 og heller ikke retningslinjene fra 2007 eller 2012. Etter As og Bs oppfatning kan det ikke legges vekt på andre forhold enn de vilkår og krav som fremkommer av arbeidsavtalene sammenholdt med målskjemaene ved vurderingen av om bonus for det enkelte år skal utbetales. Målskjemaene inneholder ingen direkte henvisning til resultatkravet på konsernnivå.

Bs målskjema for 2012, som hadde overskriften «Målsetting for 2012», ble undertegnet 6. august 2012. Hans bonus hadde en finansiell andel på 70 % knyttet til resultatmål i forretningsområdet – det vil si Arcus – og en individuell andel på 30 %.

De individuelle målene for 2012 var knyttet til gjennomføring av kundeaktiviteter og resultat knyttet til «CAAP Norge». Målskjemaet ble oversendt fra Bs nærmeste overordnede, Hans Petter Evensen, ved e-post av 6. august 2012, med følgende kommentar:

Jeg har endelig fått godkjent bonusavtaler for 2012 og oversender vedlagt din avtale. Jeg ber om at du snarest kontrollerer at den er OK.

A hadde ikke mottatt noe målskjema for 2012 da forhandlingene om fratredelsesavtalen startet sensommeren 2012. A etterpurte målskjemaet i e-post av 13. september 2012:

Før vi kan signere en eventuell avtale bør bonuskriteriene forelegges. De har jeg ikke sett for 2012. Om de finnes er det fint om du kan sende de til meg.

A etterspurte igjen målskjemaet i e-post til Stefansson av 4. desember 2012, det vil si etter at fratredelsesavtalen ble undertegnet. Stefansson var direktør for Arcus Brennevin. E-posten lyder slik:

Jeg har ennå ikke fått en skriftlig bonusavtale. Den ble lovet meg «snarlig» i september. Kan du få den mailet over til meg?

Stefansson besvarte henvendelsen ved e-post av 18. desember 2012, hvor målskjemaet lå vedlagt:

Beklager at dette har tatt litt tid. Prosessen rundt bonus for 2012 har vært veldig svak.

Vedlagt er din bonusavtale, som er felles for alle i marketing (inkl. Terje M). Jeg gjør samtidig oppmerksom på at bonus bare kommer til utbetaling dersom ArcusGruppen når sine EBIT-mål. Basert på siste måneders utvikling, er det i dag lite sannsynlig at det blir bonusutbetaling for 2012.

Også As målskjema for 2012, som ikke ble undertegnet, var knyttet til en finansiell andel på 70 % som skulle vurderes ut fra resultatet på selskapsnivå, det vil si i Arcus, samt individuelle mål som skulle vektes 30 %.

Det var etter dette ingen kommunikasjon mellom partene av betydning for saken før A etterlyste en tilbakemelding på bonus for 2012 i e-post av 9. april 2013. HR-direktør Gussiås besvarte henvendelsen slik, i e-post sendt samme dag:

Når det gjelder bonus så er status at det ikke utbetales bonus for 2012 grunnet at konsernet ikke har oppnådd sine mål.

Etter gjeldende administrative bestemmelser er bonusordningen som du inngikk selvfinansierende på konsernnivå. Dette innebærer at det i tillegg til oppnåelse av finansielle og personlige mål, stilles som vilkår for bonusutbetaling at konsernet når sine årlige budsjettmål (EBIT) pluss tilhørende bonuskostnader. For 2012 var konsernets resultat (EBIT) betraktelig under budsjettmål og på bakgrunn av dette var kriteriene for bonus for 2012 ikke oppfylt, slik at det ikke blir utbetalt noen bonus for 2012. Dette gjelder tilsvarende for alle ledere i Arcus-Gruppen (unntak er selskaper med minoritetseiere).»

A og B kontaktet advokat som fremmet krav om utbetaling av bonus for 2012. Det ble gjort gjeldende at A og B hadde innfridd de finansielle og individuelle målene, og følgelig hadde krav på full bonus, det vil si to månedslønner hver. Arcus bestred kravet under henvisning til vilkåret om selvfinansiering på konsernnivå. Det ble vist til styreprotokollen fra 3. mai 2007, samt til retningslinjene fra 2007 og 2012, som ble oversendt As og Bs prosessfullmektig.

A og B fastholdt kravet og innga stevning til Nedre Romerike tingrett. Arcus tok til motmæle og påstod seg frifunnet.

Nedre Romerike tingrett avsa dom 9. april 2014 med slik slutning:

1. Arcus AS dømmes til innen 2 – to – uker å betale til A 113 750 – etthundreogtrettentusensyvhundreogfemti – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 7. juni 2013.

2. Arcus AS dømmes til innen 2 – to – uker å betale til Kjell-Ivar B 99 666 – nittinitusensekshundreogsekstiseks – kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 7. juni 2013.

3. Arcus AS dømmes til innen 2 – to – uker å betale til A og Kjell-Ivar B 271 175 – tohundreogsyttiéntusenetthundreogsyttifem – kroner i erstatning for sakskostnader.

Tingretten fant at kravet om selvfinansiering på konsernnivå ble innført ved 2012-retningslinjene. Arcus hadde etter tingrettens oppfatning anledning til å endre bonusordningen. En endring innebar imidlertid et påkrav som ikke hadde virkning før det hadde kommet frem. Tingretten fant at endringen i dette tilfellet ikke ble kommunisert til A og B før rundt årsskiftet 2012/2013, og kravet kunne da ikke gjøres gjeldende. Arcus hadde ikke – i hvertfall ikke før under hovedforhandlingen – bestridt at A og B hadde innfridd de individuelle målkravene for 2012, og tingretten la til grunn at også de individuelle målene var innfridd.

Arcus har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. A og B har tatt til motmæle og påstått anken forkastet. Ankeforhandling ble avholdt i Lagmannsrettens hus på Eidsvoll 15. og 16. januar 2015. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part – Arcus AS – har i hovedsak gjort gjeldende:

Anken må føre frem. Tingretten har feilaktig lagt til grunn at A og B har krav på bonus på 2012. Tingretten har dessuten gått utenfor sin kompetanse når bonuskravet er tatt til følge også beløpsmessig.

Bonus klassifiseres skatterettslig som lønn, men er ellers å anse som en gave fra arbeidsgiver som må skilles fra kravet på lønn. Bonus er ikke noe de ansatte har krav på, og en bonusordning vil alltid måtte tilpasses en løpende vurdering av virksomhetens situasjon.

A og B har i henhold til sine arbeidsavtaler krav på å være omfattet av en bonusordning. Vurderingen av om bonus skal gis og hvilke vilkår ordningen skal bygge på, er imidlertid overlatt til bedriftens eget skjønn, og begrenses kun av arbeidsmiljølovens saklighetsprinsipp og forbudet mot diskriminering.

Kravet om selvfinansiering fulgte også av 2007-retningslinjene. Det vises blant annet til styreprotokollen for Arcus-Gruppen av 14. februar 2006. Det måtte være åpenbart for A og B at det eksisterte retningslinjer eller prinsipper knyttet til ordningen, ut over de krav som fremgår av målskjemaet og arbeidsavtalen. For A fremgår dette med all tydelighet av arbeidsavtalen, ved henvisningen til selskapets «policy». Ankemotpartene har ikke bestridt at arbeidsavtalene skal forstås på samme måte. Som ledere må A og B uansett ha et eget ansvar for å orientere seg om det regelverk som gjelder. De måtte under enhver omstendighet forstå at konsernets resultat stod sentralt ved vurderingen av om det var grunnlag for bonus.

Arcus hadde uansett fri adgang til å endre retningslinjene for bonusordningen. Kravet om selvfinansiering på konsernnivå følger klart av retningslinjene for 2012. Endringskompetansen på dette punkt er en del av arbeidsgivers styringsrett og utgjør utøvelse av autonom kompetanse. Det er få begrensninger i denne endringskompetansen. Påbudslærens krav om kommunikasjon kommer ikke til anvendelse. Arbeidsgiver kan ensidig endre vilkårene, uavhengig av enighet med, samtykke fra, eller forutgående informasjon til de ansatte.

Det er A og B som må godtgjøre at de har rettskrav på bonus. Kravet bygger i realiteten på at de – som de eneste ansatte – har krav på bonus selv om vilkårene ikke er oppfylt, fordi de ikke var kjent med vilkårene. Dette kan åpenbart ikke føre frem. Det forhold at kommunikasjonen kunne ha vært bedre, gir ikke grunnlag for bonus.

At vilkår som ble vedtatt i starten av 2012 får virkning for bonusåret 2012, utgjør ikke tilbakevirkning. Bonus opptjenes ikke suksessivt i løpet av året slik som tilfellet er med for eksempel feriepenger. Bonuskravet oppstår først når grunnlaget for bonus er vurdert, og det er truffet beslutning om utbetaling på bakgrunn av en evaluering av fjorårets resultater. A ble uansett gjort kjent med kravet om selvfinansiering i forhandlingene rundt fratredelsesavtalen, og i hvertfall i e-posten fra Stefansson i desember 2012.

B hadde sagt opp sin stilling og uansett mistet retten til bonus for 2012.

Fordi vilkåret om selvfinansiering ikke er oppfylt, er det ikke foretatt noen vurdering av om de individuelle målene er oppnådd. Dette er en skjønnsmessig vurdering som må foretas av selskapet, og som lagmannsretten ikke har kompetanse til å overprøve. Lagmannsretten har følgelig kun kompetanse til å vurdere hvorvidt beslutningen om ikke å tildele bonus er gyldig eller ikke.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Arcus AS frifinnes.

2. Arcus AS tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene – A og B – har i hovedsak gjort gjeldende:

Tingrettens har korrekt kommet til at A og B har krav på bonus for 2012. Anken må følgelig forkastes.

Arbeidsavtalene innebar løfter fra arbeidsgiver om at A og B skulle få utbetalt bonus når visse fastsatte mål var nådd. Arbeidsavtalene gir Arcus en ensidig adgang til å endre vilkårene. Slike endringer, som innebærer begrensninger av de ansattes rettigheter i form av tilbakekall av løfter, må anses som påbud. Påbud får først virkning når de kommer frem til mottakeren.

Kravet om selvfinansiering på konsernnivå følger ikke av 2007-retningslinjene. Det er i styreprotokollen fra 14. februar 2006 og i retningslinjene fra 2007 kun snakk om resultat på selskapsnivå, slik det også er lagt til grunn i de individuelle målskjemaene. Kravet om selvfinansiering på konsernnivå innebar en endring ved innføringen av 2012 retningslinjene. Endringen ble imidlertid ikke kommunisert til A og B, og kan ikke gjøres gjeldende. Det var først våren/sommeren 2013 at A og B ble kjent med at det eksisterte retningslinjer knyttet til bonusordningen, herunder kravet om selvfinansiering på konsernnivå. Dette var etter utløpet av inntjeningsåret og klart for sent til at vilkåret kan legges til grunn for 2012.

Selv om det legges til grunn, slik tingretten feilaktig har gjort, at A ble kjent med kravet i e-posten fra Stefansson i desember 2012, er dette så vidt sent at det ikke kan få virkninger for bonusen i 2012. Endringer har ikke tilbakevirkende kraft, og endringene må derfor være kommunisert tidlig i det år endringen skal ha virkning for. I motsatt fall vil ikke en bonusordning kunne oppnå sitt formål.

Det fremgår av arbeidsavtalen at bonuskriteriene skal «avtales» med den enkelte ansatte hvert år. Dette ble gjort i de individuelle målskjemaene. Hverken A eller B hadde grunn til å anta at det eksisterte et regelverk knyttet til bonusordningen utover arbeidsavtalen og de individuelle målskjemaene. Det vises blant annet til Evensens forklaring for lagmannsretten. Evensen var Bs overordnede og heller ikke han var kjent med øvrige retningslinjer. Det var målskjemaene som regulerte de ansattes krav på bonus. Begrepet «policy» i As arbeidskontrakt har ingen konkret betydning på norsk, og gir i seg selv ingen grunn til å anta at det fantes vilkår og retningslinjer ut over reguleringen i målskjemaene. Bedriften har heller ikke fulgt sine egne retningslinjer med hensyn til informasjon og fremgangsmåte.

Selvfinansiering og oppnåelse av budsjettmål på konsernnivå kan ikke legges til grunn ved vurderingen av bonus for 2012. Arcus har ikke, til tross for gjentatte oppfordringer, foretatt en vurdering av om de individuelle vilkårene er oppfylt. A og B har gjennom bevisførselen sannsynliggjort at vilkårene er oppfylt. De har nå sluttet i selskapet og har i henhold til sine arbeidskontrakter plikt til å levere inn og slette alt materiell knyttet til arbeidsforholdet. Arcus har på denne bakgrunn bevisbyrden for at de individuelle målene ikke er oppnådd. Når denne bevisbyrden ikke er oppfylt, må lagmannsretten legge til grunn at A og B har krav på full bonus. Anførselen om at lagmannsrettens prøvingskompetanse er begrenset, kan følgelig ikke føre frem. Det dreier seg ikke om prøving av et forvaltningsvedtak. Lagmannsretten har full kompetanse. Det må i hvertfall gjelde slik denne saken ligger an, hvor Arcus – til tross for gjentatte oppfordringer – har unnlatt å ta stilling til hvorvidt de individuelle målene er oppfylt.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

A og Kjell-Ivar B tilkjennes dekning av sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn tingretten og bemerker:

Saken gjelder spørsmålet om A og B har krav på bonus for 2012. I henhold til retningslinjene i Arcus-Gruppen er det uomtvistet at det for 2012 gjaldt et krav om at bonusordningen skulle være selvfinansierende på konsernnivå. Dette innebærer et krav om at konsernet – altså Arcus-Gruppen – hadde nådd sitt budsjettmål (EBIT) etter avsetninger til bonus. Det sentrale spørsmålet i saken er om dette vilkåret kan legges til grunn i forhold til A og B.

Det er på det rene at Arcus-Gruppen hadde en betydelig resultatnedgang i 2012 og ikke oppnådde sitt budsjettmål. Konsernets driftsresultat utgjorde kun om lag 10 % av budsjettert EBIT. Beslutningen om ikke å utbetale bonus for 2012 er følgelig i samsvar med retningslinjene. Beslutningen er etter lagmannsrettens syn også saklig og forretningsmessig begrunnet og utgjør ingen forskjellsbehandling av ansatte. Resultatnedgangen var i all hovedsak et resultat av flyttingen av konsernets virksomhet til ny fabrikk på Gjelleråsen.

A og B var ansatt i Arcus. Også dette selskapet hadde utfordringer forbundet med flytteprosessen, men lagmannsretten legger til grunn at Arcus, isolert sett, oppnådde sitt budsjettmål.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn som sannsynliggjort at det også etter 2007-retningslinjene, det vil si de retningslinjene som forelå da A og B undertegnet sine arbeidsavtaler i 2010, var et vilkår om selvfinansiering på konsernnivå for at det skulle være grunnlag for bonusutbetaling. Lagmannsretten viser til protokollen fra styremøtet i Arcus-Gruppen den 13. februar 2006 hvor det blant annet fremgår:

[b]onusen har en samlet ramme på 5 MNOK, og har som viktigste målekriterium oppfyllelse av budsjettert EBITA. Bonusen skal være selvfinansierende, dvs at budsjettert EBITA skal være oppnådd etter avsetning for bonus.

At det her dreier seg om krav om budsjettoppnåelse på konsernnivå, og ikke bare innen den enkeltes driftsområde, er etter lagmannsrettens syn klart. Det dreier seg om et styremøte i Arcus-Gruppen. Lagmannsretten viser videre til 2007-retningslinjene hvor det i punktet «Grunnlag for bonusmålekriterier» fremgår at det skal bygges på «[b]udsjett godkjent av styret i Arcus-Gruppen» og «[g]odkjent årsregnskap av revisor og styret i Arcus-Gruppen.» Det vises også til forklaringene til konsernsjef Drakenberg og daværende styreleder Frydenberg. Bonusutdelinger innebærer fordeling av eiernes overskudd, og en grunnleggende forutsetning var at eierne først skulle få «dekning» i henhold til budsjett. Det var videre en grunnleggende forutsetning at bonusen skulle medvirke til samhandling og at alle skulle «sitte i samme båt». Konsernkravet var et sentralt ledd i dette.

Etter lagmannsrettens syn innebar følgelig ikke innføringen av 2012-retningslinjene noen endringer av bonusordningen for så vidt gjelder kravet til selvfinansiering og oppnåelse av budsjettkrav på konsernnivå.

A og B hevder at de ikke var kjent med kravet om selvfinansiering på konsernnivå før sommeren 2013, det vil si etter utløpet av det aktuelle bonusår, og at dette vilkåret derfor ikke kan legges til grunn for As og Bs bonus for 2012.

Ved vurderingen av hvilke vilkår som gjelder, tar lagmannsretten utgangspunkt i arbeidsavtalene. Bonusordningen er regulert i punkt 2.2, som er referert ovenfor. Lagmannsretten legger til grunn at A og B i henhold til sine arbeidsavtaler har krav på å være omfattet av selskapets bonusordning med en bonusramme på inntil 2 månedslønner. Det fremgår imidlertid at bonusordningen kan endres ensidig av arbeidsgiver. Etter lagmannsrettens syn gir dette arbeidsgiver full endringskompetanse og adgang til å benytte stor grad av skjønn med hensyn til om og på hvilke vilkår bonus skal utbetales. Arbeidsgivers kompetanse er bare begrenset av kravet til saklighet ved vurderingen, og av at beslutningene ikke innebærer diskriminering.

Bonusbestemmelsen, lest i sammenheng, gir ikke A og B noen berettiget forventning om at det utelukkende var kravene i målskjemaet som regulerte retten til bonus. Særlig for A, hvor arbeidsavtalen også inneholder en henvisning til selskapets «policy», måtte det være klart at bonusordningen bygde på også andre momenter og vurderinger enn de individuelle målene. Hvorvidt begrepet «policy» har noen entydig og klart definert betydning på norsk, tilsier ikke en endret vurdering. Lagmannsretten viser også til at det i As målskjema for 2011 er angitt at «standard vilkår gjelder». Målskjemaene har klart preg av å være individuelle hjelpeskjema til bruk ved den samlede bonusvurderingen, og utgjør i seg selv ingen selvstendig og rettslig bindende bonusavtale. Formuleringen i arbeidsavtalene om at det skulle fastsettes «kriterier som avtales med nærmeste overordnede», tilsier ikke en endret vurdering, når bonusbestemmelsen leses i sammenheng med arbeidsgivers ensidige endringsadgang.

At arbeidsgiver i dette tilfellet har en vid endringsadgang er ikke bestridt. Lagmannsretten viser i den forbindelse også til avgjørelsene inntatt i Rt-2010-412 (Fokus-Bank) og Rt-2008-856 (Servitørdommen). Bonusordningen må i dette tilfellet anses som en ren påskjønnelse fra arbeidsgivers side, og har ikke preg av å utgjøre «provisjon» eller annen matematisk beregnet avlønning eller «overtidsgodtgjørelse» som er nært knyttet til de ordinære lønnsbetingelser. I en slik situasjon må arbeidsgivers adgang til å foreta skjønnsmessige vurderinger av om bonus skal gis, være vid, også selv om dette bygger på forhold som først blir synbare ved gjennomgangen av årsregnskapet, det vil si forhold som først blir kjent etter utløpet av bonusåret, eller andre forhold som de ansatte ikke har vært kjent med. Særlig må dette gjelde forretningsmessige vurderinger knyttet til virksomhetens økonomi i et år som resultatmessig var ekstraordinært. Styrets beslutning vil her ikke bare være av betydning for eierne, men også ha betydning for øvrige ansatte og den videre drift. Forutsetningen er naturligvis at beslutningen er saklig begrunnet, jf. ovenfor.

Endringer eller anvendelse av vilkår som ikke har vært kjent for de ansatte utgjør etter lagmannsrettens syn ikke avtalerettslige påbud slik denne saken ligger an. Det er ikke tale om å pålegge de ansatte plikter, eller begrense de ansattes rettigheter. Det dreier seg om utøvelse av styringsrett innenfor arbeidsgivers frie skjønn. Påbudslærens krav om kommunikasjon kommer da ikke til anvendelse. Det kan ikke legges til grunn at arbeidsgiver må sannsynliggjøre at A og B var kjent med vilkårene om selvfinansiering på konsernnivå, for å kunne legge dette vilkåret til grunn ved bonusvurderingen. Dette gjelder etter lagmannsrettens syn uavhengig av om kravet om selvfinansiering forelå allerede da A og B undertegnet sine arbeidsavtaler i 2010, om dette innebar en endring ved 2012 retningslinjene, eller om dette først ble et tema for arbeidsgiver etter utløpet av bonusåret. Bonusordningen knytter seg i dette tilfellet til en vurdering av året sett under ett, og bonus er ikke et krav som opptjenes suksessivt. Det dreier seg ikke om tilbakevirkning i rettslig forstand.

Etter bevisførselen kan det legges til grunn at heller ikke de øvrige ansatte som var omfattet av bonusordningen, var kjent med kravet om selvfinansiering på konsernnivå – i hvertfall når man ser bort fra ledere på konsernnivå. Dette gjelder så vel 2007- som 2012 retningslinjene. Selv om det for arbeidstakere som inngikk i ledergruppen måtte være åpenbart at det fantes nærmere regler for fastsettelse av bonus enn det som fremgikk av arbeidsavtalen og de grunnleggende mål som var nedfelt i målskjemaet, ville det etter lagmannsrettens syn være naturlig og hensiktsmessig at selskapet orienterte om et så vidt sentralt vilkår som kravet om selvfinansiering på konsernnivå. Det vises for så vidt til selskapets egne retningslinjer under avsnittet «Øvrige rammebetingelser for bonusordningen» der det blant annet heter «[k]onsernets policy og administrative bestemmelser for bonus skal gjennomgås med den enkelte før en bonusavtale inngås».

At dette ikke ble gjort, endrer imidlertid ikke lagmannsrettens vurdering av selskapets rettigheter eller forpliktelser. Hverken dette, utarbeidelse av den enkeltes målskjema, As fratredelsesavtale eller andre forhold begrenser arbeidsgivers adgang til å legge vekt på konsernets økonomiske situasjon.

For så vidt gjelder As fratredelsesavtale bemerker lagmannsretten at også denne viser til de alminnelige vilkårene. Avtalen gir ikke A noen utvidede rettigheter, eller berettigede forventninger om utvidede rettigheter, utover det forhold at kravet om uoppsagt stilling er satt til side. Det bemerkes i denne sammenheng at A undertegnet avtalen uten å ha blitt forelagt målekriteriene for 2012. Bjørn Delbæk, som deltok i fratredelsesforhandlingene med A, var «helt sikker på» at han forklarte A at det neppe ville bli utbetalt bonus, som følge av kravet om selvfinansiering på konsernnivå. A var imidlertid opptatt av å sikres samme rett til bonus som de øvrige ansatte. At A ikke reagerte på e-posten av 18. desember 2012, hvor kravet om selvfinansiering på konsernnivå er tydelig kommunisert, støtter Delbæks forklaring. Med det rettslige utgangspunkt lagmannsretten legger til grunn, er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om når A ble kjent med kravet om selvfinansiering.

Arbeidsgivers beslutning om ikke å utbetale bonus for 2012 som følge av at konsernet ikke oppnådde et resultat som oversteg budsjettert EBIT er etter lagmannsrettens syn gyldig og saklig begrunnet. Beslutningen omfattet alle de som var omfattet av ordningen og utgjør ingen forskjellsbehandling. Beslutningen er etter lagmannsrettens syn i samsvar med arbeidsgivers styringsrett, og er ikke begrenset av arbeidsavtalene, inngåelse av målkontraktene eller andre forhold. A og B har ikke krav på bonus for 2012. Anken har etter dette ført frem.

Arcus har vunnet saken og har som et utgangspunkt krav på å få dekket sine omkostninger i anledning saken, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Med det resultat lagmannsretten har kommet til har Arcus også krav på å få dekket sine omkostninger for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Lagmannsretten har vurdert, men har ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak fra omkostningsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd for noen instans. Dette gjelder selv om arbeidsgiver med fordel kunne håndtert informasjonsflyten på en bedre måte.

Advokat Fougner har fremmet krav om sakskostnader for tingretten med 101 000 kroner eksklusiv merverdiavgift. Sakskostnader for lagmannsretten utgjør 297 976 kroner eksklusiv merverdiavgift. Advokat Heitmann har ikke hatt merknader til oppgaven. Lagmannsretten finner kostnadene rimelige og nødvendige og tar kravet til følge.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Arcus AS frifinnes.

2. I sakskostnader for tingretten betaler A og B in solidum 101 000 – etthundreogentusen – kroner til Arcus AS innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og B in solidum 297 976 – tohundreognittisyvtusennihundreogsyttiseks – kroner til Arcus AS innen 2 – to – uker etter forkynnelse av denne dom.

Denne teksten er publisert av redaksjonen i Juridisk ABC. Redaktør for nettsidene er advokat Eivind Arntsen.

JuridiskABC – who has written posts on JuridiskABC –.