Print Friendly, PDF & Email

Borgarting lagmannsrett har nylig godkjent og opprettholdt et testamente der en schizofren mann hadde testamentert sin leilighet og hytte til en mann som i flere år hadde vært hans støttekontakt og venn, og som ble ansett som hans nærmeste pårørende på sykehjemmet.

dom

Både tingretten og lagmannsretten aksepterte testamentet der støttekontakten arvet leilighet og hytte etter en sinnssyk mann.

Testator var enslig og barnløs.  Han hadde i mange år vært ufør etter at han ble diagnostisert for schizofreni på 50-tallet. Han hadde vært syk frem til han døde i 2011.

Mannens eneste arvingen etter loven – legalarvingen – var en eldre søster av avdøde som var bosatt i USA. Mannens støttekontakten og venn arvet avdødes hytte og leilighet komplett med innbo og løsøre. Verdien av hytte og leilighet var mindre enn 1/3 av boets samlede aktiva.

Søsteren ville etter arveloven motta resten av det broren etterlot seg, blant annet en aksjepost i familieselskapet, slik at samlet sett ville familien, som var velstående, arve mest. Søsteren krevde imidlertid å overta hele boet inkludert leilighet og hytte, og gikk til sak.

Etter å ha tapt i tingretten, anket hun videre til lagmannsretten, som også fant at testamentet var gyldig.

Retten fant det usannsynlig at sinnssykdommen hadde påvirket innholdet i testamentet. Testamentet var heller ikke ugyldig etter arvelovens § 63, som sier at «Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når disposisjonen er framkalla ved tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling.»

Selv om mannen som mottok arven hadde vært avdødes støttekontakt, kom heller ikke gaveforbudet i helsepersonelloven til anvendelse.

Avdødes søster fikke altså ikke noe arv, men endte opp med å betale ca 400.000 kr i advokatkostnader til motparten – i tillegg til kostnadene hun hadde hatt til sin egen advokat.

 


 

 

Dommen er inntatt i sin helhet under

 

§

Borgarting lagmannsrett

Avsagt dato: 2013-09-25
Referanse: LB-2012-20825

 

Parter og advokater:

A – Avdødes søster, representert ved advokat Per Slinde

mot B – Støttekontakten, representert ved advokat Einar Ingvald Skrøder Lohne og advokat Hanne Langved Lepsøe.

 

§

 

Saken gjelder gyldighet av testament.

C ble født 0.0.1931 og døde 1. mars 2011, nær 80 år gammel. Han vokste opp med foreldrene og sin eldre søster, A. Hennes navn er nå A, og hun er ankende part i saken. I 20-årsalderen utviklet C gradvis schizofreni av hebefren type. Han ble første gang innlagt på psykiatrisk sykehus under et besøk hos sin søster i USA i 1955/56. Deretter var han innlagt i omkring fire år på to ulike psykiatriske sykehus i Sveits og i et års tid på Dedichens privatklinikk i Oslo. Senere hadde han kortere opphold på Lier sykehus, siste gang i 1982.

Etter utskrivningen gikk C regelmessig til støttesamtaler, først hos psykiater Herlof Herlofsen, og fra 1987 til 1996 hos dennes sønn, Lars Morten Herlofsen. I 1996 ble Herlofsen klar over at C hadde solgt sin fritidseiendom i Bærum til en advokat. Herlofsen varslet A som deretter gikk til umyndiggjørelsessak mot sin bror. Dette skal være grunnen til at C brøt behandlingskontakten med Herlofsen. I november 2005 ble kontakten gjenopptatt. I mellomtiden hadde C fra 1997 til 2003 regelmessige støttesamtaler hos psykolog Espen Walstad.

C ble tidlig uføretrygdet, men arbeidet i flere år i en vernet bedrift. Fra 1968 bodde han i en leilighet i –gt. 47 B som han hadde arvet etter en onkel, men han bodde også i perioder hos moren helt til hun døde i 1999.

I forbindelse med umyndiggjørelsessaken ble C undergitt en psykiatrisk undersøkelse av overlege Drolsum og rettspsykiater Hornemann, der mandatet var å vurdere om C på grunn av sinnssykdom manglet evne til å dra omsorg for seg og sitt gods. Før psykiaternes erklæring ble avgitt til Oslo vergemålsrett 13. januar 1997, inngikk imidlertid partene forlik om at det skulle oppnevnes hjelpeverge for C. Den 7. februar 1997 ble advokat Aslak Aslaksen oppnevnt som hjelpeverge. Umyndiggjørelsesbegjæringen ble trukket tilbake.

I 2002 ble C rammet av slag, noe som medførte fulltidsopphold på Z sykehjem. Han flyttet hjem i 2005. I 2006 brakk han hoftebenet og bodde deretter fast på sykehjemmet, men med mange besøk til sitt hjem. Etter slagtilfellet, fra omkring 2002/2003 til Cs død, var B – ankemotparten i saken – støttekontakt og hjelper for C.

C kom fra en velstående familie, og ved sin død eide han aksjer i selskapet X AS med en ligningsverdi på 15 millioner kroner (2011), en leilighet i — gate 47 taksert til 4 250 000 kroner (2011) og fritidseiendommen i Bærum, etter at denne ble tilbakeført til ham fra advokaten som hadde overtatt den i 1995, taksert til 1,6 millioner kroner (2011). I tillegg kommer innbo, løsøre og kontanter.

I årene 1995 til 2005 opprettet C til sammen åtte testamenter. I det siste, som er datert 18. oktober 2005, testamenterte han leiligheten og fritidseiendommen til B, det øvrige av sine eiendeler til arvingene etter loven, det vil si søsteren A. Søsteren ble klar over testamentet etter Cs død, og den 20. juni 2011 gikk hun til søksmål mot B med påstand om at C ikke var testamentshabil samt ugyldighet for testamentet fra 2005 og de tidligere testamenter tilbake til 29. mai 1995. Påstanden ble senere endret.

Oslo byfogdembete avsa 5. desember 2011 dom med slik domsslutning:

1. Cs testament av 18. oktober 2005 er gyldig.
2. A betaler kr 194 250 i sakskostnader til B innen to uker etter forkynning av denne dom.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 29. -30. august 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt seks vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

 

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Prinsipalt er testamentet ugyldig etter arveloven § 62. I byfogdembetets dom er det ikke foretatt en forsvarlig vurdering av Cs sinnstilstand. Han led av hebefren schizofreni og sykdommen er årsaken til at han i 2005 testamenterte sin leilighet og hytte til B. Den rettspsykiatriske undersøkelsen fra 1996 viser at han allerede da var ute av stand til å ta vare på seg selv og sitt gods. Han unngikk umyndiggjørelse på grunn av et forlik med søsteren, blant annet om at han skulle settes under vergemål. Forklaringen fra psykiater Herlofsen bekrefter at han var sinnssyk og ikke var testasjonshabil da han utstedte testamentet.

Etter forklaringen til psykiater Lars Morten Herlofsen var C aldri testasjonshabil så lenge han var behandler for ham. Han gjenopptok behandlingen ca. 5 uker etter at testamentet var utferdiget. Gudleik Leir, som var lege på Z sykehjem fra 2007, forklarte at det ville overraske ham om C var testasjonshabil i 2005. Det sakkyndige vitnet Bjerke mente at det er usannsynlig at C var testasjonshabil. Lagmannsretten må legge størst vekt på forklaringene til de psykiatrisk utdannede fagfolkene.

Lege Jørgensen brukte feil og utilstrekkelige verktøy, og han manglet faglig kompetanse til å vurdere Cs lidelse og testasjonsevne. Jørgensen benyttet demenstester som er uegnet ved den vurdering som må foretas etter arveloven § 48. Testene er iallfall utilstrekkelige. Som forklart av det sakkyndige vitnet, skulle Jørgensen ha satt seg bedre inn i Cs situasjon og undersøkt forholdet til B bedre. Cs motivasjon for å gjøre personer han følte seg avhengig av til arvinger burde ha vært vurdert.

C hadde en tilbøyelighet til å knytte seg til andre mennesker og tilby dem arv. Rekken av testamenter underbygger at han ikke var testasjonshabil. Det samme gjør det at han i 1995 skrev under på en avtale om salg av hytta til en advokat for 400 000 kroner. Advokaten betalte ikke for hytta. Testamentene var ikke utslag av overveielser eller et reelt valg, men av påvirkning og en tendens til å « være enig med siste taler ». C var ute av stand til å uttrykke en reell testasjonsvilje.

Testamentet er ikke vedlagt en legeerklæring, jf. arveloven § 48. Kvittering for en legeundersøkelse på testasjonstidspunktet er ikke tilstrekkelig. Det er uansett ikke tilstrekkelig at testamentsvitnene har bekreftet at han var ved sans og samling.

B har den strenge bevisbyrden for at sykdommen ikke har influert på testamentet. Denne bevisbyrde har han ikke oppfylt. Sykdommen var årsaken til testamentet. Retten bør ikke sette seg i testators sted og vurdere kvaliteten i testamentet.

Subsidiært er det gjort gjeldende at testamentet er ugyldig etter arveloven § 63 – på grunn av utilbørlig påvirkning. C var i en avhengig stilling på grunn av sin sykdom. B utnyttet dette. Han isolerte C og gjorde hans avhengighet total. Han gjorde det vanskelig for familien å få kontakt med C. Han var en hjelper for C, men han var lur og kløktig. Det er Bs modus operandi å innynde seg hos eldre menn for deretter å bli innsatt som arving. B har også arvet en annen mann i en lignende situasjon og er nå « butler » hos en tredje – D. Det at han forsøkte å få C med på inngåelse av partnerskap, viser at C ble utsatt for en utilbørlig påvirkning. B utsatte også C for press. Han lot C forstå at han kunne miste B, og fikk ham på den måten til å utstede testamentet.

Hjelpevergen E utførte ikke sitt verv en forsvarlig måte. C fikk derfor ikke den beskyttelse han hadde krav på.

Atter subsidiært er det gjort gjeldende at testamentet er ugyldig på grunn av gaveforbudet i helsepersonelloven § 9, jf. § 3. Loven forbyr helsepersonell å motta gaver av ikke ubetydelig verdi. En testamentarisk gave til en verdi av mer enn 9 millioner kroner er åpenbart en gave av ikke ubetydelig verdi. Gaveforbudet er objektivt.

B var en profesjonell hjelper for pasienten/brukeren C. B utførte helse- og omsorgsoppgaver og må anses som helsepersonell, jf. § 3 nr. 2. Han bisto med opptrening og massasje. Videre var han en støttekontakt. Den foreslåtte ordningen med brukerstyrt personlig assistent er et støtteargument for at lovens gaveforbud får anvendelse. Det sentrale er hvilken funksjon B hadde, ikke om han var ansatt i helsevesenet eller om han fikk lønn privat. Loven gjelder selv om arven ikke kan omstøtes.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Cs testament av 18. oktober 2005 er ikke gyldig.
2. B dømmes til å betale den ankende parts saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

 

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

En umyndiggjort person eller en person med hebefren schizofreni mister ikke uten videre sin testasjonsevne. Det anføres prinsipalt at C ikke var tilstrekkelig mentalt svekket, subsidiært dersom sykdomskriteriet anses oppfylt, at kravet til årsakssammenheng ikke er oppfylt. Vilkårene er kumulative. Spørsmålet er om det er usannsynlig at sinnssykdommen har virket inn på innholdet i testamentet. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til sykdomskriteriet fordi kravet til årsakssammenheng uansett ikke er oppfylt.

Det viktigste bevis er journalene fra Z sykehjem som inneholder tidsnære nedtegnelser om Cs mentale tilstand omkring testasjonstidspunktet. I journalnotatene i tiden 13. april-23. november 2005 er det ikke noe som tyder på at han ikke da var testasjonshabil. På sistnevnte dato er han flyttet hjem, og det står i journalen at det fungerer utmerket i hjemmet. Det er uttalelser om hans samtykkekompetanse i 2007, og i årskontroll 2008 fremgår det at han var « Mentalt adekvat ». Av årskontroller 2009 og 2010 fremgår det at han er blitt mer skrøpelig. Selv om vurderingstema for om noen har samtykkekompetanse ikke er det samme som for om noen har testasjonsevne, er det relevant å legge vekt på at han hadde samtykkekompetanse og ble vurdert som mentalt adekvat. Det må legges vekt på at han fikk bo hjemme på denne tiden.

Tilblivelsen av testamentet er betryggende. C fikk bistand fra hjelpevergen – en erfaren advokat som søkte bistand hos lege med erfaring i geriatri, og som kjente C fra før. E hadde 2-4 møter med C før han begynte å lage utkast. E var klar over at det var utstedt flere testamenter. Han kjente C godt og kjente til tendensen til å være enig med siste taler. Derfor var det nødvendig å være forsiktig, noe han også var. Gudleik Leir ga uttrykk for at han ville ha valgt samme fremgangsmåte. C forsto godt at familien ville få mindre. Han satte pris på B. Jørgensen forklarte at han var overbevist om at C forsto og at disposisjonen ikke fremsto som urimelig.

MMS-testen og klokketesten er relevante. Det ble i tillegg foretatt en vurdering. Det er ikke et vilkår for gyldighet at det er vedlagt en legeerklæring.

Testamentet gjelder en mindre del av det C etterlot seg. Familien fikk aksjene. C hadde ikke livsarvinger. Han hadde avstand til familien. De bodde i utlandet og han var sint på dem etter umyndiggjøringssaken. Det var forståelig at han testamenterte til B. Denne hadde hjulpet ham i mange år og betydde mye for ham. C hadde sterkt behov for hjelpen.

Familien ønsket at B skulle bistå C. En av nevøene skrev til hjelpevergen og anmodet om en formalisering av avtalen.

Prosessen rundt opprettelsen av testamentet viser at disposisjonen ble grundig overveid. Det var flere utkast og det tok tid fra tanken om å testamentere til B oppsto til testamentet ble undertegnet. Det ble utført objektive og relevante tester. En helhetlig lesning av Cs testamenter viser at han bortsett fra i testamentet til Frelsesarmeen hadde familien i tankene. Aksjene i selskapet gikk til familien. Ligningsverdien var 15 millioner kroner. Familien fikk således også mest. Overformynderiet ble hele tiden holdt orientert.

A gjorde selv et forsøk på å få C til å skrive et testament i 2009, og hun må vel da ha ansett ham for å være testasjonshabil.

Det foreligger ikke utilbørlig påvirkning fra Bs side. Det er ikke utilbørlig påvirkning å være så snill mot noen at de blir redd for å bli forlatt. B truet aldri med å forlate C. Tilblivelsen av testamentet sikret mot utilbørlig påvirkning.

B var ikke helsepersonell. Han var ansatt av C. Påstanden om ugyldighet på grunn av gaveforbudet i helsepersonelloven § 9 kan ikke føre frem.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

 

 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Det omstridte testamentet er signert 18. oktober 2005 og går som nevnt ut på at B skal arve leiligheten i — gate 47 B med innbo og løsøre samt fritidseiendommen Y i Bærum kommune (hytta). Alt C for øvrig etterlot seg, skal ifølge testamentet tilfalle arvingene etter loven. Testamentet er signert av C selv samt testamentsvitnene lege Hans Jørgensen og hjelpevergen E. Ved sine underskrifter bekreftet vitnene at de var til stede samtidig og at de underskrev etter testators ønske. De bekreftet også at C underskrev av fri vilje og var ved sans og samling.

Det er ikke bestridt at testamentet tilfredsstiller arvelovens formkrav. Det springende punkt er om C var sinnssyk da han foretok disposisjonen, eventuelt om det er usannsynlig at sinnstilstanden har virket inn på disposisjonen, jf. arveloven § 62. Bevisbyrden for at testators tilstand rammes av bestemmelsen, ligger på den som hevder det. Finner retten at testator er sinnssyk, har testamentsarvingen bevisbyrden for at det er usannsynlig at tilstanden har virket inn på disposisjonens innhold. Bevisbyrden beskrives slik på side 151 i Lødrup og Asland, Arverett, 6. utgave (2012):

       Med dette pålegges testamentsarvingen(e) en tung bevisbyrde. Det bør ikke være lett å overbevise retten om dette – og « usannsynlig » er et sterkt ord. Men det var nettopp lovgiverens mening å gjøre byrden tung.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om C var sinnssyk i arvelovens forstand. Begrepet sinnssyk bygger på det medisinske sykdomsbegrepet, jf. Lødrup og Asland, side 149.

I rapporten til Oslo vergemålsrett 13. januar 1997 står det blant annet følgende under overskriften « Sammendrag, bedømmelse og konklusjon »:

       (…)
       Han har ikke gjennomgått legemlig sykdom. Det har ikke vært rusmisbruk.
       Den hebefrene form av schizofreni han lider av har hatt en snikende utvikling helt siden 20 års alderen og debuterte med vrangforestillinger av religiøs art, påvirkningsideer og hallusinose. Under antipsykotisk medikasjon har sykdomssymptomene bleknet. Etter siste sykehusopphold har han fortsatt stått under klinisk behandlingskontakt. Sinnssykdommen har antatt et kronisk forløp med preg av mental erosjon og en paranoid holdning til nærmeste familie.
       Bedømmelse:
       Observanden lider av den hebefrene form av schizofreni med snikende utvikling i ung alder og debut med paranoide vrangforestillinger, spaltningssymptomer, påvirkningsideer og sansebedrag. Sinnssykdommen har antatt et kronisk forløp og er nå preget av symptomfattigdom og personlighetsforandringer. Fortsatt frembyr han paranoide forestillinger som styrer ham. Den sinnsykelige prosess har skadet ham og ført til mental reduksjon eller sjelelig svekkelse med preg av nedsatt kritisk sans og omdømme, utilstrekkelighetsfølelse, avhengighetsfølelse og lett påvirkelighet. Selv har han gitt uttrykk for at han er lett å dirigere og manipulere.
       Sinnssykdommen har antatt et kronisk og varig forløp, også personlighetsforandringene ansees som varige.
       Som følge av sinnssykdommen og den defekttilstand sykdommen har ført til, vil han ikke være i stand til å ta vare på seg selv og sitt gods. Det antas ikke at en umyndiggjørelse vil være til skade for ham.
       (…)

På bakgrunn av forklaringen til psykiater Lars Morten Herlofsen som etter ti års opphold gjenopptok behandling av C i 2005, og forklaringen til Gudleik Leir som var lege på Z sykehjem fra 2007, legger lagmannsretten til grunn at Cs schizofreni i 2005 hadde en « avbleket » eller « utbrent » form. Han hadde sjelden positive symptomer som for eksempel vrangforestillinger, men de negative symptomer, blant annet viljessvekkelse og avhengighetsfølelse var fortsatt til stede. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at C led av schizofreni på testasjonstidspunktet, og at hans tilstand derfor rammes av arveloven § 62.

Spørsmålet er da om det kan utelukkes at sinnssykdommen er årsaken til det omstridte testamentet. Om hva som mer konkret blir vurderingstema når det gjelder dette vilkåret, heter det i Lødrup og Asland, side 150:

       Ved habilitetsvurderingen er det ikke tilstrekkelig å konstatere at arvelateren har forstått innholdet av sin disposisjon og at denne i seg selv virker naturlig. Man må videre spørre seg om han har hatt « en noenlunde rimelig evne til å veie de hensyn som bør gjøre seg gjeldende. Det er hans vurderingsevne man må prøve », jf. Arnholm s. 172. Det er således ikke nok at arvelateren har ønsket at midlene skal gå til den innsatte arving. Det kreves også at han har veid dette mot å la arven gå til slektsarvingene (eller de som er innsatt i et eldre testament). Alternativene i arvegangen må således testator ha psykisk evne til å se, vurdere og veie mot hverandre. Dette ble klart presisert i Rt-1976-1342. Høyesterett uttalte at en testasjon av en « senil dement vil kunne opprettholdes … hvis man finner at den er foretatt ut fra en avveining av forskjellige testasjonsalternativer som naturlig måtte fremstille seg i vedkommende situasjon », jf. også Rt-1977-1889. Testator må evne å se de valgmulighetene som i hans situasjon fremstår som naturlige. Her spiller det bl.a. en rolle om arvelateren har forståelse av hvilke verdier han råder over og de mulige arvingers behov for disse midler.

Bs bistand til C startet omkring 2002/2003 og varte til Cs død i 2011. Til å begynne med hentet B C tre ganger i uken på sykehjemmet og tok ham med til diverse gjøremål. Etter hvert ble bistanden til C en heltidsbeskjeftigelse for B, og han sluttet i sitt arbeid som rørlegger. Han tok C med på turer, sørget for at han kom til behandling, fulgte ham på besøk til søsteren og nevøene når disse var i Norge, stelte leiligheten, lagde mat til C, ga ham elektrisk massasje osv. Ifølge forklaringen til Gudleik Leir ble B på sykehjemmet oppfattet som Cs nærmeste pårørende. Det fremgår av sykehjemmets journal at det var B som møtte til såkalte pårørendesamtaler. I journalnotatene omtales han også som Cs personlige assistent og som hans venn. Leir forklarte at B var hos C sent og tidlig, og personalet « fikk så øra flagra hvis ting ikke var på stell ».

Det er ikke bestridt mellom partene at Bs hjelp og støtte betydde mye for C. Lagmannsrettens inntrykk er at B bidro til at C fikk en vesentlig bedre livskvalitet enn han ellers kunne ha regnet med de siste årene av sitt liv, tatt i betraktning hans mange helseproblemer og ressurssituasjonen i eldreomsorgen. Det må legges til grunn at det i stor grad var bistanden fra B som gjorde det mulig for C å flytte tilbake til sin egen leilighet i 2005.

Når det gjelder Cs tilstand på testasjonstidspunktet 18. oktober 2005, legger lagmannsretten mest vekt på journalnotatene fra Z sykehjem. Dette er et tidsnært bevis som ikke er påvirket av saken. Til tross for sinnssykdommen og plagene etter slaget må det legges det til grunn at C fungerte relativt bra på denne tiden. Av notat 23. november 2005 går det frem at C da hadde vært hjemmeboende i to måneder under tilsyn av hjemmesykepleien, og det ble rapportert at han fungerte « utmerket » i hjemmet.

C var enslig og barnløs. Hans søster – som var hans nærmeste familie – bodde som nevnt i USA. Hennes sønner bodde også utenlands. Etter umyndiggjørelsessaken var C forbitret på søsteren og nevøene, og de hadde lite kontakt. Dette bedret seg imidlertid etter hvert. Før kontakten med B ble Cs kontaktbehov forsøkt dekket ved støttesamtaler hos Walstad. Denne forklarte for lagmannsretten at støttesamtalene nærmest ble overflødige etter at B kom inn i bildet, og Walstad avsluttet derfor sin kontakt med C i 2003.

C hadde i lengre tid vært opptatt av hvem som skulle arve ham. De mange testamentene – til sammen sju forut for det omtvistede – samt forklaringene til Walstad og E, bekrefter at dette var et viktig spørsmål for ham gjennom flere år. Dette er forståelig og naturlig ut fra hans familiesituasjon; han hadde ikke livsarvinger og hadde lite kontakt med sine arvinger etter loven. De bodde utenlands, og han var dertil nokså sint på dem etter umyndiggjørelsessaken. Han var mest sint rett etter denne saken, noe som også kom til uttrykk i hans testamente 19. mars 1998, hvor han bestemte at Frelsesarmeen skulle arve alt – og familien ingenting. Dette testamentet er bekreftet av lege Jørgensen og psykolog Walstad. Begge forklarte for lagmannsretten at C etter deres oppfatning forsto at disposisjonen innebar at familien ikke skulle arve noe, at dette var noe han ønsket i respekt for Frelsesarmeen og at han hadde overveid alternativene. Han gikk på den tiden på møter i Frelsesarmeen. De senere seks testamenter har alle bestemmelser om at aksjene i familieselskapet X AS skal tilfalle familien. Dette illustrerer at hans forhold til familien ble normalisert etter hvert.

E forklarte at han som hjelpeverge var involvert i utarbeidelsen av utkastene til testamentene. Han møtte C rutinemessig hver 14. dag. Når C tok opp spørsmålet om å lage nytt testamente, ba E ham tenke gjennom det. Hvis Cs ønske virket fornuftig og gjennomtenkt, og han holdt fast ved det over 2-4 møter, startet E arbeidet med å lage et utkast. Det ble brukt god tid til å lage utkastet. Denne fremgangsmåten ble også benyttet i forbindelse med det omstridte testamentet. Lege Leir ved Z sykehjem anbefalte i sin forklaring for lagmannsretten en fremgangsmåte for å forsikre seg om testators habilitet som var helt i tråd med den som E hadde benyttet.

E sørget videre for at C 18. oktober 2005 ble vurdert av lege Jørgensen som også denne gang skulle være testamentsvitne. Jørgensen kom en times tid før E og han undersøkte og testet C og hadde samtale med ham. Jørgensen forklarte at han utførte MMS-test og klokketest. C oppnådde en score på 27 i MMS-testen. Formålet med samtalen og testingen var å vurdere om C var testasjonshabil. Legeundersøkelsen er dokumentert ved en kopi av en faktura fra Jørgensen på 2000 kroner for konsultasjon/hjemmebesøk og « [v]urdering av fysiskt og mentalt status » den aktuelle dagen fra kl. 1630 til kl. 1745.

A har anført at de benyttede testene er demenstester som ikke er egnet til testing av testasjonshabilitet for en mann som C, som ikke hadde svekkede kognitive funksjoner. Til dette bemerkes at selv om MMS-testen har begrenset verdi, indikerer den om en person er orientert for tid, sted og situasjon, og det kan ikke være uten verdi at det på en skala fra 0-30 fastslås en score på 27 på en slik test. Lagmannsretten legger imidlertid mer vekt på Jørgensens kjennskap til C gjennom flere år og den samtale han hadde med C før testamentet ble signert. Det er dokumentert at det ble brukt god tid til undersøkelsen. Etter undersøkelsen snakket Jørgensen og E sammen på tomannshånd. De var enige om at C var klar over hva han gjorde og at disposisjonen tilgodeså så vel familien som B på en naturlig måte. Testamentet ble så lest opp og C ble igjen spurt om han ville at B skulle ha leiligheten og hytta, noe han bekreftet. Deretter ble testamentet signert.

Det er videre anført at Jørgensen er allmennlege og at det må legges større vekt på vurderingene til den psykiatriske ekspertise. Det bemerkes at Jørgensen forklarte at han hadde ti års erfaring som tilsynslege på et sykehjem og at han hadde mye psykiatri i sin legepraksis. Jørgensen kjente godt til C og hans diagnose. Han var også klar over at han hadde utstedt flere testamenter tidligere; Jørgensen hadde selv vært vitne på flere av dem. Av den grunn var han også mer grundig ved sin vurdering, og han benyttet seg også av tester, noe han ikke hadde gjort ved de tidligere anledningene.

Av de tre vitnene med psykiatrisk fagkyndighet er det ingen som har sett C på testasjonstidspunktet. Alle tre mente at C ikke var testasjonshabil.

Herlofsen var i sin forklaring svært skeptisk til B. Som nevnt var det Herlofsen som hadde varslet familien om salget av hytta til en advokat i 1995. Det er mye som tyder på at C da ble lurt til å gi fra seg hytta uten betaling, og det var dette som satte i gang umyndiggjørelsessaken. C brøt kontakten med Herlofsen på grunn av dette. Det var derfor et opphold på ti år i behandlingskontakten. Lagmannsrettens inntrykk er at Herlofsens oppfatning er farget av hans erfaring fra 1995. Hans påstander om at B var i kontinuerlig konflikt med hjelpevergen, at B og C hadde alvorlige planer om å gifte seg i 2007, og at B samme år presset på for få C til å skrive et testamente har ikke støtte i bevisførselen for øvrig. B forklarte at gifteplanene var noe de snakket om for å erte familien. Både dokumentbevisene og vitneforklaringene tyder på at forholdet mellom B og E var bra. Det tilføyes at også familien var svært fornøyd med B og gikk inn for at han skulle få et fast engasjement som hjelper for C. Herlofsens sterke og til dels forutinntatte synspunkter på B svekker vekten av hans øvrige vurderinger, herunder av testasjonshabiliteten.

Gudleik Leir kjente ikke C før to år etter testasjonstidspunktet. Han har uttalt at basert på sin kjennskap til C fra 2007 og utover, ville han « stusse litt » om C var testasjonshabil i 2005. På spørsmål om hvordan han ville gå frem for å forsikre seg om at en person hadde slik habilitet, beskrev han en fremgangsmåte som var helt i tråd med den som ble benyttet av hjelpevergen, advokat E. Ved sykehjemmet ble C vurdert som samtykkekompetent i 2007 og 2008, det står i årskontrollen at han var « mentalt adekvat » i 2008. Selv om det å ha samtykkekompetanse ikke er det samme som at en person har testasjonshabilitet, legges det likevel til grunn at det har relevans for vurderingen av habilitetsspørsmålet.

As sakkyndige vitne, psykiater Synnøve Ness Bjerke, har vurdert spørsmålene ut fra sakens dokumenter samt det hun hørte og så under ankeforhandlingen. Hun stilte seg tvilende til om Jørgensen foretok en tilstrekkelig god undersøkelse og vurdering. Hun anså at testene hadde relevans, men at de ikke var tilstrekkelige. Hun mente at Jørgensen blant annet burde ha undersøkt om Cs motivasjon var å knytte til seg folk han var avhengig av, at han muligens søkte en erstatning for sin mor og at hans eneste kort da var pengene. Slik lagmannsretten forstår det, bygger dette resonnementet på at B var klar over at han ble gjort til arving. Dette er ikke sannsynliggjort. Jørgensen husket ikke sikkert, men mente det var B som lukket opp da han kom til leiligheten 18. oktober 2005. Han var sikker på at B ikke var til stede under legeundersøkelsen eller signeringen av testamentet. B forklarte at han ikke fikk høre om testamentet før omkring to år før Cs død. Det er ikke sannsynliggjort at han fikk kunnskap på et tidligere tidspunkt.

A har anført at en legeerklæring om Cs tilstand skulle ha vært vedlagt testamentet. Anførselen er gjort med henvisning til arveloven § 48 tredje ledd hvor det står at dersom det er vedtatt vergemål for testator, bør legeerklæring om hans tilstand vedlegges testamentet. C var ikke satt under vergemål. Det er mulig at han ville ha blitt det om ikke partene hadde inngått forlik om at han skulle ha hjelpeverge, men dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til. Det bemerkes også at regelen er en børregel. Det som har betydning, er at C faktisk ble vurdert av en lege, og at det ble foretatt en grundig vurdering bygget både på testing og samtale. Det vises til det som er sagt foran om Jørgensens vurdering.

Oppsummert bemerker lagmannsretten at den fremgangsmåte som E benyttet da han bisto C med å lage testamentet, sikret at C fikk tid og anledning til å overveie sitt valg om å testamentere til fordel for B. C ble forsvarlig vurdert av en lege med erfaring fra geriatri og psykiatri, og legen tok seg tid til en grundig vurdering, noe som er dokumentert ved den fremlagte faktura for konsultasjon og testing. På bakgrunn av dette samt forklaringene til E, Jørgensen og Walstad legger lagmannsretten til grunn at C fastholdt sitt ønske over tid og at han forsto så vel konsekvensene av disposisjonen, som alternativene. Den omstendighet at dette ble det siste i rekken av hans testamenter trekker i samme retning. Det er etter lagmannsretten syn naturlig og rimelig at C ønsket å testamentere noen av sine eiendeler til B. Det at han lot arvingene etter loven arve aksjene i familieselskapet X AS viser at han samtidig hadde familien i tankene. Det var familien som fikk mest. Søsteren er også velstående. Det kan ikke anses som urimelig at en mann som B, som C anså som sin nærmeste pårørende og som i ni år sannsynligvis var den som betydde mest for C, ble gjort til arving av disse eiendelene. Etter dette er lagmannsretten kommet til at det er usannsynlig at disposisjonen til fordel for B skyldes sinnssykdommen. Testamentet er ikke ugyldig etter arveloven § 62.

Subsidiært er det gjort gjeldende at testamentet er ugyldig etter arveloven § 63, hvor det bestemmes at en testamentarisk disposisjon er ugyldig når den er fremkalt ved « tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling ». Ankende part har gjort gjeldende at B har utnyttet Cs avhengige stilling og lettsinn på en utilbørlig måte.

Arveloven § 63 omhandler to selvstendige ugyldighetsalternativer, men de antas i teorien å gli over i hverandre, jf. Lødrup og Asland side 154. I Arvelovkomiteens innstilling s. 225 heter det:

       Den praktisk viktigste av de foreslåtte ugyldighetsgrunner er trolig den som gjelder « annen utilbørlig påvirkning ». Her vil man fange opp tilfeller av påtrykk eller utnyttelse, som det kan være vanskelig å stemple som tvang, svik eller misbruk av testators lettsinn, eller hvor man kvier seg for å bruke en slik karakteristikk. Ikke enhver påvirkning medfører ugyldighet; den må for å være relevant kunne betegnes som utilbørlig. Her må man vurdere hele forholdet mellom testator og den som øvet påvirkningen, eventuelt også forholdet til den begunstigede hvis dette er en tredjemann. Har arvelateren på sin side mens han levet fått fordeler (eksempelvis pleie og stell) av den som øvet påvirkningen, eller av den begunstigede, vil man bare sjelden kunne si at påvirkningen er utilbørlig. I slike tilfeller må man ta hensyn til hvor stor begunstigelse det gjelder. Er den betydelig, vil man lettere si at påvirkningen har vært utilbørlig, enn hvor begunstigelsen er liten.

Det fremgår av det som er sagt foran at C var avhengig av hjelp på testasjonstidspunktet. Det er imidlertid ikke ført bevis for at B foretok seg noe for å utnytte eller øke denne avhengigheten. Bevisførselen tyder snarere på det motsatte. Det vises til det som er sagt foran. Det er ikke noe som tyder på at B forsøkte å isolere C fra familien. Tvert i mot gikk familien inn for en formalisering av Bs bistand til C, og A bekreftet i sin forklaring at B flere ganger kjørte C på besøk til henne på hennes landsted på Ula og dermed sørget for at han fikk kontakt med henne. Påstanden om at B direkte eller indirekte truet med å avslutte sin bistand dersom han ikke fikk fordeler, har heller ikke grunnlag i bevisførselen. Det at B også tidligere har bistått en eldre mann og mottatt arv fra denne og at han nå er « butler » hos D kan ikke utlegges slik at det er Bs modus operandi å innynde seg hos eldre menn for å oppnå arv. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at B i 2007 hadde planer om å inngå partnerskap med C.

B bisto C i mange år. Slik lagmannsretten forstår det, er det ikke bestridt at C satte stor pris på bistanden og vennskapet. B arvet leiligheten og hytta – hvilket utgjør mindre enn en tredjedel av formuen. Lagmannsretten kan ikke se at begunstigelsen er så stor at den står i misforhold til innsatsen.

Lagmannsretten konkluderer med at testamentet heller ikke er ugyldig etter arveloven § 63.

Atter subsidiært er det gjort gjeldende at testamentet er ugyldig på grunn av gaveforbudet i helsepersonelloven § 9, jf. § 3, som forbyr helsepersonell å motta gaver av ikke ubetydelig verdi. Lagmannsretten finner det klart at dette ikke kan føre frem. Helsepersonelloven § 3 angir uttømmende hvem loven gjelder for. Det er gjort gjeldende at § 3 første ledd nr. 2 får anvendelse, men lagmannsretten finner det klart at dette ikke er tilfellet. Det vises til Ot.prp.nr.13 (1998-1999) s. 3 hvor det klart fremgår at forutsetningen for at dette alternativet får anvendelse er at personellet er ansatt i helsetjenesten. B var ansatt av C og faller klart utenfor. Det endrer ikke lagmannsretten syn at B ytet en bistand som ligner den foreslåtte ordningen med såkalt brukerstyrt personlig assistanse.

Etter dette må anken forkastes.

Sakskostnader

B har vunnet ankesaken og har krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A helt eller delvis for erstatningsansvaret, jf. § 20-2 tredje ledd.

Etter kostnadsoppgaven til Bs prosessfullmektig utgjør salæret for lagmannsretten 267 000 kroner med tillegg av merverdiavgift. Det er opplyst at salær for rettslig medhjelpers tilstedeværelse i retten ikke er tatt med i kostnadsoppgaven. Kravet gjelder dessuten kostnader til vitner; 10 000 kroner til lege Jørgensen, 6 050 til psykolog Walstad og 27 300 kroner til advokat E.

Lagmannsretten har varslet om at det kan bli aktuelt å sette erstatningen ned, jf. tvisteloven § 20-5 femte ledd. Advokat Lohne har forklart at det har vært en « arbeidsom » sak og at det har tatt tid å snakke med testamentsvitnene før ankeforhandlingen.

Erstatning for sakskostnader skal dekke nødvendige kostnader som det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.

Advokat Lohne hadde saken i tingretten. Her var kostnadene til salær oppgitt til 155 400 kroner med tillegg av merverdiavgift, det vil si vesentlig mindre enn det som nå er krevd. Det er ikke rimelig at kostnadene økes med mer enn 100 000 kroner i ankerunden. Nye vitner ble ikke ført for lagmannsretten. Ut fra dette, samt sakens omfang og vanskelighetsgrad, finner lagmannsretten at kostnadene til salær skal settes til 170 000 kroner, inkl. mva.

For Jørgensen gjelder kravet innkomstbortfall for to halve dager. Jørgensen skulle ha forklart seg på slutten av den første rettsdagen, men det ble ikke tid til det. Han møtte dagen etter kl. 0900 og fikk da forklare seg med en gang. Hans krav dekkes med 8000 kroner. Når det gjelder E, har ankende part reist innvendinger mot at det er benyttet 13 timer. Av dette legger lagmannsretten ut fra timelisten til grunn at 10,5 time gjelder forberedelser. Spørsmålene til E dekket ikke bare arbeidet med det omtvistede testamentet, men også andre testamenter, hjelpevergerelasjonen mer generelt, forvaltningen av aksjene, samarbeidet med B, mm. Lagmannsretten finner derfor at kostnadene har vært nødvendige. Lagmannsretten har ikke bemerkninger til kostnadene til vitnet Walstad.

Erstatning for sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes med 211 350 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 211.350 – tohundreogellevetusentrehundreogfemti – kroner til B innen to uker etter forkynnelsen av denne dom.

Advokat Eivind Arntsen er redaktør for nettsiden Juridisk ABC, og leder podcasten med samme navn, Advokat Arntsen arbeider innen de sentrale privatrettslige rettsområdene. Han har spesialkompetanse på arbeidsrett og opphavsrettslige spørsmål og generell tvisteløsning. Arntsen har allsidig erfaring fra advokatvirksomhet, og er i dag partner i Brækhus Advokatfirma i Oslo.

Advokat Eivind Arntsen – who has written posts on JuridiskABC –.


 

Tags: ,