Hva skal til for å sikre seg at man ikke blir bundet til en avtale før den er underskrevet? Høyesteretts praksis viser at avtaleforhandlinger, også om sammensatte og kompliserte avtaler, kan medføre at partene blir bundet uavhengig av sin underskrift. Dette skaper behov for å kunne sikre seg mot slik binding gjennom forbehold om at avtale ikke er inngått før ved partenes signatur. Ny høyesterettsdom avklarer rettsstillingen på dette området til nytte for forretningslivet.

Det har vært sparsomt med praksis fra Høyesterett angående såkalte signaturforbehold. Den mest sentrale dommen på området har vært Vinagentur-dommen i Rt. 1998 s. 946. Her var det ikke tatt noe signaturforbehold, og Høyesterett uttaler seg om hva som ville vært situasjonen dersom slikt forbehold var tatt. I en sak som Brækhus Advokatfirma i Oslo ved advokat Stein Owe førte, der dom ble avsagt 4.2.2014 (HR-2014-00247-A), kommer Høyesterett med en del viktige avklaringer.

Vår klient hadde i brev til motparten tatt følgende forbehold i forbindelse med et mulig kjøp av 70 % av aksjene i en virksomhet: «[X] ønsker å gå videre i forhandlinger om kjøp … under den forutsetning at ingen av partene har krav mot den annen dersom forhandlinger ikke fører frem til en signert avtale.» Høyesterett kom enstemmig til at dette forbeholdet førte til at bindende avtale ikke var inngått, idet det ikke forelå noe avtale som var underskrevet av vår klient.

 

I dommen slås det innledningsvis fast at det kan være et legitimt behov for å ta et signaturforbehold. Det påpekes også at dette kan være rettsteknisk fordelaktig ved at det bidrar til å forhindre uklarhet mht. når bindende avtale er inngått.

 

Det konstateres at det følger av den frihet som kommer til uttrykk i avtaleloven § 1, at partene kan avtale hvilken avtaleprosedyre som skal gjelde, bl.a. at avtale ikke er bindende inngått før ved partenes underskrift. Det slås dessuten fast at en part også ensidig kan oppstille et vilkår om at bindende avtale forutsetter undertegning, men at dette da også må kunne påberopes av den annen part.

 

Høyesterett gjentar det som ble sagt i Vinagentur-dommen, om at konsekvensen av et vilkår om signatur er at man står helt fritt til å forkaste eller godta forhandlede og fullstendige utkast til avtaler. Det krever ingen nærmere begrunnelse dersom man ikke vil sette sitt navn under en avtaletekst.

 

Hensynet til lojalitet i avtaleforhold tilsier at det må oppstilles et klarhetskrav, uten at dette i utgangspunktet er spesielt strengt. Kravet formuleres slik i dommen: Dersom man ikke uttrykkelig uttaler at man ikke vil være bundet før avtalen er undertegnet, må det i alle fall kreves at man uttrykker seg såpass tydelig at motparten ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et slikt vilkår.

 

Høyesterett mente at det i denne saken ikke kunne legges til grunn at partene hadde en felles forståelse av formuleringen i brevet. Man måtte da fastlegge innholdet i forbeholdet på grunnlag av en normal forståelse av dets ord og uttrykk, altså ut fra en objektiv tolkning. Høyesterett kom til ordlyden i brevet tilsa at bindende avtale forutsatte underskrift fra partene. Også andre forhold støttet for øvrig denne forståelse.

 

Høyesterett holdt åpent at et signaturforbehold etter omstendighetene kan ha falt bort pga. noe som har skjedd under den etterfølgende forhandlingsprosessen. Man sier imidlertid at det må kreves klare holdepunkter for at et forbehold som det som var tatt i denne saken, skal anses bortfalt. Ellers ville formålet med forbeholdet, å skape trygghet mht. når det foreligger en bindende avtale, lett kunne bli forspilt.

 

Det var i saken bl.a. anført at forbeholdet var falt bort ved passivitet fordi det ikke var påberopt underveis i forhandlingsprosessen, men først i forbindelse med at selger engasjerte advokat for å fremme sitt syn om at avtale var inngått. Høyesterett kom til at dette klart ikke kunne føre frem. Man gav i sammenhengen uttrykk for at det i denne saken ikke var grunn til å gå inn på om og i tilfelle under hvilke omstendigheter et signeringsforbehold overhodet kan falle bort ved passivitet.

 

Ved denne dommen burde det på mange punkter være skapt viktig avklaring angående signaturforbehold, en avklaring som vil være nyttig for forretningslivet, og som burde kunne lede til at saker som denne unngås i fremtiden.