Er det fritt frem for kommersielle aktører å drive skiskole i alpinanlegg? Gir allemannsretten tilgang på både bakker og heiser, eller gjør den private eiendomsrett at eier av skibakken kan nekte andre å drive skiskole i anlegget? Ny dom fra Høyesterett gir avklaringer om allemannsretten etter friluftsloven.

Bakgrunnen for tvisten var at Arne Johan Mosfjeld hadde drevet kommersiell skiskole i et alpinanlegg i en årrekke. i 2010 inngikk selskapet som eide alpinbakken en avtale med en annen leverandør – LAGG AS – som fikk en eksklusiv rett til å drive blant annet skiskole i anlegget.

Mosfjeld ble tilbudt å inngå en avtale med LAGG om å fortsette å drive skiskole i anlegget, men nå mot vederlag. Mosfjeld ønsket ikke å forhandle om en slik avtale, og han fortsatte i stedet skolevirksomheten som tidligere. Alpinsenteret sperret da skikortene som Hovden og han instruktører benyttet i heisene.

Saken eskalerte etterhvert til rettslig konflikt, både i form av en midlertidig forføyning, og senere et søksmål der det Hovden krevde dom på at han hadde rett til å uhindret drive skiskole på arealer og i anlegg som disponeres av alpinsenteret. Videre ble det krevd erstatning med for tapte inntekter for tiden han ikke hadde hatt tilgang på anlegget.

Høyesterett vurderte saken i forhold til både friluftslovens bestemmelse om allmennhetens adgang til fri ferdsel og konkurranselovens bestemmelser om forbud mot misbruk av dominerende markedsposisjon. (Hele dommen kan leses på denne siden.)

I forhold til friluftsloven kom Høyesterett til at nedfartene (skipakkene) i alipnanlegget måtte anses som «utmark» der det således var adgang til fri ferdsel for almennheten.

Neste spørsmål retten tok stilling til var så om denne ferdselsretten også gjaldt for kommersielle aktører. Her uttaler Høyesterett:

Spørsmålet er så om andres kommersielle bruk av nedfartene likevel må regnes å være «til utilbørlig fortrengsel» for eierens bruk av området. Friluftsloven § 2 gir ferdselsrett uavhengig av formålet med ferdselen, og formålsbestemmelsen i § 1 gir heller ikke grunnlag for å avgrense mot kommersiell ferdsel. Tvert om kan kommersielt organisert friluftsliv bidra til å oppfylle lovens målsetting om å fremme friluftslivet som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet. Det må videre tillegges betydelig vekt at spørsmålet om å unnta kommersiell virksomhet fra allemannsretten ble behandlet av Stortinget i forbindelse med en revisjon av friluftsloven i 1996. I Innst.O.nr.60 (1995-1996) foreslo et mindretall å ta inn i loven en bestemmelse om at allemannsretten «er en individuell rett og gir ikke rett til kommersiell organisering av ferdsel uten grunneiers tillatelse». Dette ble avvist av flertallet.

Det er dermed ikke grunnlag for generelt å la kommersiell ferdsel falle utenfor allemannsretten, eller for å anse slik ferdsel for uten videre å være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre. Slik idrett og andre friluftsaktiviteter drives i våre dager, ville en slik avgrensning for øvrig lett kunne by på praktiske problemer.

(66) Loven gir da etter mitt skjønn heller ikke grunnlag for likevel å anse kommersiell ferdsel for å være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker i de tilfellene der denne virksomheten konkurrerer om kundene med tilsvarende virksomhet fra grunneiers side.

Det neste spørsmålet i saken var så om Hovden Alpinsenter kunne nekte medarbeiderne i Mosfjelds skiskole adgang til å bruke heisanlegget når de kjøpte skikort på samme vilkår som det øvrige publikum.

Her kokluderte retten først med at «Bruk av heisanlegget er åpenbart ikke omfattet av allemannsretten.»

Spørsmålet var da om sperringen av heiskortene var i strid med forbudet mot misbruk av dominerende markedsposisjon i konkurranseloven § 11.

På dette spørsmålet svarte retten benektende. Heller ikke Mosfjeld påstand om at skisenteret hadde en plikt til å la skiskolen bruke heisanlegget til vanlig forbrukerpris i kraft av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper om kontraheringsplikt, førte frem.

Konklusjonen ble da at nedfartene i alpinanlegget var omfattet av allemannsretten og reglene om fri ferdsel etter friluftsloven, mens alpinsenteret hadde full rett til å nekte skiskolen adgang til heisanlegget.