En administrerende direktør ble avskjediget for å ha gitt informasjon om selskapets økonomi til et oppkjøpsselskap.

Avskjeden av den administrerende direktøren ble ansett urettmessig av en enstemmig lagmannsrett. At direktøren hadde avholdt et innledende møte med representanter for et investeringsselskap som vurderte å inngi bud på eierselskapet til selskapet han ledet, og at han der utga opplysninger om selskapets økonomi, ble ikke ansett å representere et vesentlig pliktbrudd som kunne gir grunnlag for avskjed i arbeidsforhold.

Heller ikke det at kontakten med investeringsselskapet var holdt hemmelig for konsernledelsen var tilstrekkelig til å begrunne avskjed.

Erstatning ble utmålt slik at arbeidstakeren ble stilt som om han hadde blitt gitt oppsigelse. Saken var noe spesiell, da direktøren hadde inngått forhåndsavtale om å frasi seg stillingsvernet mot en på forhånd avtalt kompensasjon ved oppsigelse etter spesialregelen i arbeidsmiljøloven §15-16. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse ved avskjed. Retten foretok derfor i stedet en erstatningsutmåling basert på de generelle reglene om erstatning hvoretter erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig.

Erstatningen ble satt tilsvarende 18 måneders lønn, med tillegg av feriepenger.

Summen av erstatning for lønn, etterlønn, bonus, feriepenger og andre godtgjørelser ble da på 3 777 287 kr.

I tillegg fikk han tilkjent forsinkelsesrenter med 302.871 kr.

 

Dommen er gjengitt i sin helhet under:

 

[box type=»info» style=»rounded»]LB-2013-67417
Borgarting lagmannsrett – Dom
Dato 13. januar 2014

Parter A (advokat Sigurd Holter Torp) mot X AS, X Holding AS og X Scandinavia AS (for alle: advokat Johan Einar Hveding)
Dommere i saken:  Lagdommer Carl August Heilmann, lagdommer Vibeke Løvold, ekstraordinær lagdommer Sissel R. Langseth.
Publisert LB-2013-67417[/box]

 

 

 

 

 

Saken gjelder krav om erstatning etter avskjed

 

A ble i møte 5. juni 2012 meddelt avskjed fra sin stilling som administrerende direktør i parkeringsselskapet X AS. Han hadde vært ansatt i selskapet i 32 år, hvorav de siste 16 år som administrerende direktør. Han var også styremedlem i selskapet.
X AS hadde en omsetning på 1,4 milliarder kr i 2012. Selskapet eies av holdingselskapet X Scandinavia AS, som eies av X Holding AS, som igjen eies av selskapet APCOA (Airport Parking Corporation of America). APCOA har hovedkontor i Tyskland. Ralf Bender har vært konsernsjef i APCOA siden våren 2011. APCOA ble kjøpt av det franske investeringsselskapet Eurazeo i 2007. Ralf Bender er styreleder i X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS.

X Holding AS eier også X A/S i Danmark. X Scandinavia AS eier X AB i Sverige. Ralf Bender er styreleder også i det svenske og danske selskapet.

Xs skandinaviske selskaper ble opprinnelig etablert av Snorre Bentsen, som solgte selskapene til APCOA for 800 mill kr i 1999.

A var administrerende direktør og styremedlem i X Holding AS og X Scandinavia AS. Han var også medlem av APCOAs ledergruppe.
I mai 2012 hadde A kontakt med representanter fra det svenske investeringsfondet EQT. EQT investerer blant annet i parkeringsanlegg og parkeringsselskaper. EQT ønsket opplysninger fra A om X AS for å vurdere å gi bud til APCOA eller Eurazeo på de skandinaviske X-selskapene. EQT hadde allerede hatt kontakt med Per Moesgaard, som var administrerende direktør i X A/S i Danmark.

Det ble avholdt et møte mellom A, representanter for EQT, Snorre Bentsen og Mats Kullmann 24. mai 2012. Kullmann hadde tidligere vært leder av det svenske parkeringsselskapet CorePark AB. A hadde ikke orientert Ralf Bender eller konsernledelsen for øvrig om kontakten med EQT. I forkant av møtet hadde A vært i kontakt med administrerende direktør i X AB i Sverige, Bo Liliequist, og oppfordret ham til å delta. Liliequist ønsket ikke å delta i møtet, og ønsket heller ikke å gi opplysninger til EQT om X AB.

Den 21. mai 2012 orienterte Liliequist Bender per telefon om kontakten med A om EQT. Samme dag sendte Liliequist en kort redegjørelse per e-post til Bender om kontakten, og orienterte bl.a. om det planlagte møtet 24. mai. Den 29. mai 2012 sendte Liliequist en mer omfattende skriftlig redegjørelse for kontakten med A til Bender.

Det ble avholdt ekstraordinære generalforsamlinger i X AS (3. juni 2012) og i X Holding AS og X Scandinavia AS (4. juni 2012), hvor A ble avsatt som styremedlem. Den 4. juni 2012 ble det holdt styremøter i X Holding AS, X Scandinavia AS og X AS. Partene er uenige om hva som ble besluttet i styremøtene. Bender ringte til A samme dag og innkalte ham til drøftelsesmøte 5. juni 2012. I drøftelsesmøtet meddelte Bender at A var avskjediget med øyeblikkelig virkning. Han fikk også overlevert et skriv om dette («summary dismissal»).

Per Moesgaard ble suspendert fra stillingen som administrerende direktør i danske X A/S 5. juni 2012. Han ble senere avskjediget.
A tok ut stevning mot X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS 13. juni 2012 med krav om erstatning for urettmessig avskjed fastsatt etter rettens skjønn. De saksøkte innga tilsvar og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avgjorde ved kjennelse 29. oktober 2012 at saken skulle behandles etter arbeidsmiljølovens prosessuelle regler.
De saksøkte fremsatte i prosesskriv 15. oktober 2012 motkrav med krav om erstatning etter rettens skjønn for økonomisk tap som følge av kostnader til granskning, juridisk bistand, merkostnader til interimsleder, og erstatning for tap som følge av utleiers oppsigelse av kontrakter for tre parkeringshus. Tingretten besluttet at saken skulle deles, slik at bare As erstatningskrav ble behandlet i hovedforhandling 14. januar 2013.

Oslo tingrett avsa 1. februar 2013 deldom med slik domsslutning:
1) X AS, X Holding AS og X Scandinavia AS frifinnes.
2) A dømmes til å betale saksomkostninger til X AS, X Holding AS og X Scandinavia AS med 544.950, – femhundreogførtifemtusen nihundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 10.-13. desember 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. På vegne av ankemotpartene møtte administrerende direktør Per Rune Magnus Lunderby sammen med sin prosessfullmektig og avgav forklaring. Det ble avhørt 14 vitner og gjennomgått skriftlig dokumentasjon.
Ved lagmannsrettens kjennelse 29. september 2013 ble det avgjort at en anførsel fra A om at styrevedtaket om avskjed ikke er gyldig, kan prøves prejudisielt i ankesaken. Anke over denne kjennelsen ble forkastet ved Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 18. november 2013.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:
A har ikke vesentlig misligholdt arbeidsavtalen. Han har handlet til det beste for X. Bo Liliequists notat er preget av feil og overdrivelser. X har besluttet avskjed på bakgrunn av uriktige opplysninger.

A har ikke brutt ansettelsesavtalen. Han har i verste fall brutt selskapets «Code of conduct», som X uansett har sett bort fra i andre sammenhenger. Michael Christensen, som fikk i stand et møte med EQT i Danmark, ble senere forfremmet til daglig leder.
A mente salg til EQT ville være gunstig på grunn av APCOAs likviditetsproblemer. Han har gitt en uformell selskapspresentasjon for EQT som ikke avslørte konfidensiell informasjon. Vurderingen av om et bud fra EQT skulle godtas ble overlatt til eierne. A informerte ikke Bender om kontakten med EQT fordi han antok at Bender ikke ville støtte initiativet.

EQT hadde i forkant av møtet 24. mai 2012 stilt flere spørsmål om selskapet. A ga ikke alle opplysningene EQT ønsket. Det sentrale for møtet var å få avdekket hvorvidt ledelsen i X var positiv til et eventuelt oppkjøp. Det er vanlig med slik forhåndskontakt i forkant av investeringer.
Avskjed er en uriktig, urimelig og uforholdsmessig reaksjon overfor A, som hadde 32 års ansiennitet i selskapet.
Saksbehandlingen er kritikkverdig. A var ikke gjort kjent med beskyldningene mot ham eller med varslernotatet. Det var ingen kontradiksjon forut for avskjeden.

Dersom Bender hadde mistanke om at A kom til å røpe konfidensiell informasjon på møtet 24. mai 2012, hadde han etter «Code of conduct» plikt til å stanse møtet. Bender har hevdet at møtet hadde stort skadepotensial, og har saksøkt A med et krav på 30 mill kr. Siden Bender ikke stanset møtet, kan han ikke ha ment at det hadde stort skadepotensial.

A har ikke røpet fortrolig informasjon. I «Code of conduct» er fortrolige opplysninger definert som informasjon som ikke er åpenbart uvesentlig for driften eller konkurransesituasjonen og som ikke er kommet eller kommer til allmenn kunnskap på annen måte. A har opplyst om «EBITDA»-tallene for 2011, men ikke for 2012. Uansett vil det ikke være avgørende for avskjedens gyldighet om det er gitt noe informasjon som ikke var offentlig kjent.

Det foreligger ikke noe gyldig styrevedtak om avskjed. Partene er enige om at styret ikke traff en beslutning om avskjed. Styrets avskjedskompetanse kan ikke delegeres, jf. aksjeloven § 6-2 annet ledd og NOU 1996:3 s. 85. Benders beslutning om avskjed i drøftelsesmøtet 5. juni 2012 var dermed beheftet med en kompetansemangel. Det følger av Rt-1989-798 at den oppsagte i en oppsigelsessak kan påberope seg at beslutningen om oppsigelse ikke er truffet av kompetent selskapsorgan. Det er uten betydning for gyldigheten om kompetansemangelen har spilt inn på resultatet, jf. Rt-2004-76. Under enhver omstendighet har styret ikke gitt fullmakt til at Bender skulle meddele A avskjed. Det vises til vitneforklaringer fra styremedlemmene.

Det er påfallende at protokollene fra styremøtene først ble signert i mars 2013, etter at A hadde anket tingrettens dom og anført at styrevedtaket ikke var gyldig. Protokollene har ikke vært forelagt for Loftesnes, som ikke har signert. X har ikke fremlagt protokollene elektronisk slik at det kan undersøkes når de ble opprettet.

Fordi avskjeden ikke er styrebehandlet, må den anses som en nullitet. A må anses for å ha blitt oppsagt, siden han forlot stillingen. Han har krav på å bli stilt økonomisk som om han var blitt oppsagt.

X har handlet kritikkverdig. Selskapet har ikke undersøkt Liliequists påstander i varslernotatet eller forsøkt å gripe inn før møtet 24. mai 2012. A ble kastet ut av styrene i selskapene 3. og 4. juni 2012, uten at det ble sendt ut innkalling og uten at han ble orientert. Det ble innkalt til styremøte 4. juni med 22 minutters varsel, uten at sakspapirer eller agenda var sendt ut. Loftesnes ble innkalt til Frankfurt for intervju som interimsleder allerede 23. mai 2012. Senest 29. mai 2012 ble det truffet en beslutning om at A ville bli avskjediget eller suspendert, det fremgår av en e-post fra Augeneder. Bender «kuppet» styret. Drøftelsesmøtet hadde ingen realitet. Avskjed var det eneste som sto på dagsordenen.

Mindre inngripende virkemidler enn avskjed ble ikke vurdert. Hvis det ikke er til vesentlig skade, skal den minst inngripende reaksjon velges. Etter ansettelseskontrakten kunne A vært oppsagt straks. Det var da ikke behov for eller grunnlag for avskjed.
X har motarbeidet sakens opplysning blant annet ved ikke å fremlegge Liliequists varsler og styreprotokoll. Ankemotpartene har heller ikke fremlagt opplysninger om budet EQT senere har inngitt.

For å beslutte avskjed kreves det grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold av ansettelsesavtalen. Det er en høy terskel, og vernet er styrket ved lang ansiennitet. Det er arbeidsgiveren som har bevisbyrden for at vilkårene for avskjed er oppfylt, og det kreves kvalifisert sannsynlighetsovervekt. Det stilles krav til korrekt og grundig saksbehandling ved avskjed, jf. bl.a. Rt-1984-1058. Avskjed må ikke være et uforholdsmessig eller urimelig tiltak.

Som nye grunnlag for avskjed har X vist til As verv som daglig leder i Oslo S Parkering AS og til at A inngikk tre tilleggsavtaler om leie av parkeringshus våren 2012. Det er ikke adgang til å fremsette nye grunnlag for avskjeden etter at avskjed er meddelt. Det vises til Rt-1996-1401 og Rt-2005-518.

Vervet som daglig leder i Oslo S Parkering AS hadde A hatt siden 2002 fordi X har hatt rollen som forretningsfører for selskapet. Vervet var ulønnet og besto kun i å signere årsoppgjøret. Vervet fremgikk av kontrakter og offentlige registre, og har aldri vært forsøkt holdt skjult. Å inneha dette vervet forutsatte ikke samtykke, verken etter ansettelseskontrakten eller «Code of conduct». Forholdet er åpenbart ikke avskjedsgrunnlag.

Det er heller ikke avskjedsgrunnlag at A inngikk tre tilleggsavtaler om leie av parkeringshus. X har gått til voldgiftssak med påstand om at eierne ikke hadde anledning til å si opp de samme kontraktene. A inngikk kontraktene i samarbeid med Bender, og de måtte fornyes innen 30. juni 2012. Det var viktige kontrakter som A fikk i stand på gode betingelser. Bender reagerte ikke på at avtalene var inngått.
Avskjeden var urettmessig, og A må stilles i samme posisjon som om han var meddelt oppsigelse. Erstatningsansvaret bygger ikke på alminnelig erstatningsrett. Det er derfor ikke aktuelt å sette ned erstatningen på grunn av medvirkning fra As side.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS dømmes in solidum til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til A etter rettens skjønn.
2. X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS dømmes in solidum til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten til A.

Ankemotpartene – X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS – har i det vesentlige anført:

Avskjeden av A er rettmessig. A har grovt misligholdt sine forpliktelser i arbeidsforholdet, både sin informasjonsplikt, fortrolighetsplikt og lojalitetsplikt.

A har brutt informasjonsplikten ved ikke å informere styret om EQTs plan om å legge inn bud på de skandinaviske X-selskapene eller om sin egen og kollegers kontakt med EQT og Mats Kullmann. Det følger av arbeidsavtalen punkt 2 at daglig leders disposisjoner utover styrets fastsatte retningslinjer må ha styrets godkjennelse. Det følger også av «Code of conduct» at A hadde informasjonsplikt overfor styret. Sakens art og betydning var slik at den ikke hørte under den daglige ledelse, jf. også aksjeloven § 6-14 annet ledd. EQT forberedte å legge inn bud på en tredjedel av APCOAs virksomhet.

For en arbeidstaker med ledende stilling vil et forhold lettere anses som grovt pliktbrudd, jf. Rt-1997-1128. Terskelen for avskjed av en daglig leder er lavere enn for andre ansatte.

Senest 8. mai 2012 var A kjent med Per Moesgaards initiativ overfor EQT. Likevel informerte han ikke om kontakten med EQT før 5. juni 2012. A har holdt tilbake informasjon for Bender, og han har drevet dobbeltkommunikasjon. For eksempel informerte han ikke om kontakten med Kullmann da Bender var i Oslo 16. mai 2012. Han brukte private e-postadresser i korrespondansen med Bo Liliequist. Det er ingen plausibel forklaring at A ønsket å holde tilbake informasjon for Bender fordi han trodde Bender kunne være negativ. Dette sa han heller ikke i tingretten.
Å holde tilbake informasjon om at EQT ville inngi et bud hadde et skadepotensial. Det vises til tingrettens bevisvurdering om dette.
A var motivert av hensynet til egen vinning. EQT tilbød en incentivordning for ledelsen som ville gi A mulighet for å ta tilbake deler av tapet på 85 % som han hadde på APCOAs Management Equity Program. Også Per Moesgaard var svært opptatt av å få dekket inn sitt tap.
Det er overveiende sannsynlig at A har gitt fortrolig informasjon til EQT. Tingrettens vurdering av dette spørsmålet er dekkende. A har opplyst om «EBIT» og «EBITDA»-tall. Han har også opplyst om betalingsgraden for kontrollavgiftene, og innhentet «EBIT»-tall for X i Sverige, som ikke var offentlig tilgjengelige. Det var også et tema hvilke kostnader X kunne spare ved ikke å rapportere til APCOA. Som daglig leder kunne A kvalitetssikre informasjonen. A har anstrengt seg for å holde presentasjonen hemmelig. Han har gjort endringer i presentasjonen kort tid før han ble innkalt til drøftelsesmøte 4. juni 2012.

Ved å utgi slik informasjon til EQT har A brutt arbeidsavtalen punkt 10 og «Code of conduct».

Lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver er strengere for en leder enn for andre ansatte. A har grovt brutt lojalitetsplikten ved mislighold av informasjonsplikten, fortrolighetsplikten og ved å forsøke å overtale Bo Liliequist til å ha kontakt med EQT. A har unnlatt å rapportere om Per Moesgaards illojale opptreden. Lojalitetsplikten kan være brutt selv om A mener å ha handlet på en måte som for ham fremsto som den beste for virksomheten. Det vises til Rt-1993-727 og Rt-2009-524. Som følge av As illojale forhold har Xs resultat blitt redusert, og forholdet har ført til tap av ansatte, kontrakter og kompetanse.

Ved vurderingen av om avskjeden er rettmessig, er det adgang til å legge vekt på etterfølgende forhold dersom de er av samme art som de forhold som har begrunnet avskjeden, jf. Rt-2005-518.

Etter «Code of conduct» var det et krav om samtykke for at A kunne inneha stillingen som daglig leder i Oslo S Parkering. Vervet var ikke av ubetydelig karakter, siden Oslo S Parkering var en kontraktsmotpart. Det må legges til grunn at A har forsøkt å holde dette vervet skjult for Bender.

Forhandlingene våren 2012 om tilleggskontraktene for de tre parkeringshusene skulle ikke vært gjennomført uten samtykke fra ledelsen. Dette følger av «Code of conduct», som angir terskelverdier for hvilke kontrakter som krever samtykke fra ledelsen. A signerte tilleggsavtalene 14. mai 2012 uten fullmakt.

Liliequists varslernotat er troverdig. Endringene Liliequist har gjort i notatet er i samsvar med det som er skjedd.

As troverdighet er svekket. Han har bevisst og systematisk hemmeligholdt informasjon overfor styreleder og konsernsjef. Han har oppfordret Liliequist til å korrespondere via privat e-postadresse. For tingretten bestred A at han hadde snakket med Liliequist om hemmelige møter eller forsøkt å hemmeligholde kontakten. I lagmannsretten erkjente han hemmeligholdet, og begrunnet det med at han trodde at Bender kunne være negativ. A har tilpasset sin forklaring. På drøftelsesmøtet sa A at han ikke mente å skade X, han sa ikke at han tenkte på selskapets beste.
Når Bender valgte å ikke stanse møtet 24. mai 2012, var det for å teste As lojalitet. Han håpet at A ville avbryte kontaktet med EQT og selv fortelle om det. Selv om møtet var blitt stanset, ville det ikke forhindret utveksling av fortrolig informasjon utenom møtet.
Dersom det foreligger grovt mislighold, er avskjedens motiver uten betydning. Også Per Moesgaard ble avskjediget på grunn av kontakten med EQT.

Saksbehandlingen har vært forsvarlig. Det er fattet et gyldig styrevedtak hvor A ble vedtatt avskjediget. A kan ikke få prøvet de formelle saksbehandlingsreglene for styret – dvs. regler om innkalling mv. For disse spørsmål ligger søksmålskompetansen alene hos aksjeeierne, jf. Ot.prp.nr.36 (1993-1994) s. 201. A kan kun få prøvet hvorvidt det er truffet et vedtak av rett organ. Seks av de sju styremedlemmene som deltok i møtet har bekreftet at det ble fattet et betinget vedtak om at Bender skulle avgjøre reaksjonen etter å ha hørt As forklaring. Dette bekreftes av styreprotokollen.

Et betinget styrevedtak hvor styreleder gis begrenset fullmakt til å gjennomføre et vedtak kan ikke anses som delegasjon. Uansett om fullmakten anses som delegasjon, er den lovlig fordi beslutningen er truffet av styret og meddelt av styrets leder. Bestemmelsen om begrenset adgang til delegasjon er ment å verne aksjeeierne og avgjøre hvem som blir erstatningsansvarlig ved overskridelse av fullmakt. Styret vil uansett være bundet av avskjeden når det foreligger en gyldig beslutning. Hovedregelen er at styret kan delegere egen myndighet. Ifølge Smith Ulseth «Daglig leders stillingsvern» s. 119 må det kanskje innfortolkes et krav om at delegasjon må dreie seg om avgrensede saker. Dette vilkåret er oppfylt ved avskjed av daglig leder i en akutt situasjon. Andre hensyn gjør seg gjeldende ved avsetting enn ved tilsetting.
Saksbehandlingen forut for avskjeden var forsvarlig. Faktum ble utredet så langt det lot seg gjøre, og kontradiksjonen ble sikret. Beslutningen ble truffet på korrekt faktisk og rettslig grunnlag og var ikke en impulshandling. Eventuell mangelfull saksbehandling ville uansett ikke medført et annet resultat.
Subsidiært anføres at det ikke er grunnlag for As erstatningskrav. Han ble ikke oppsagt, og kan da ikke kreve å bli stilt økonomisk som om han var oppsagt. Han har ikke ønsket dom for ugyldig avskjed og jobben tilbake, men erstatning. Dette reguleres av alminnelige erstatningsrettslige regler. Hans økonomiske tap består i at han har vært uten jobb i ni måneder. Kravet utgjør i tilfelle 1 206 000 kr med tillegg av 10,2 %. Erstatningen må settes ned på grunn av As medvirkning. A har ikke krav på erstatning for resultatbasert bonus. Hvis han ikke hadde blitt avskjediget, hadde han ikke fått bonus. Forsinkelsesrenter skal regnes fra påkrav, fordi kravet er et erstatningskrav, ikke et lønnskrav.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, forkastes.
2. X AS, X Scandinavia AS og Europark Holding AS tilkjennes fulle omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet om avskjeden var gyldig

Etter arbeidsmiljøloven § 15-14 første ledd kan arbeidsgiver avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom arbeidstakeren har gjort seg skyldig i «grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av avtalen». Punkt 9.7 i As ansettelseskontrakt har samme innhold som arbeidsmiljøloven § 15-14 første ledd.
Det gjelder en høy terskel for å beslutte avskjed. Arbeidstakerens subjektive forhold skal tillegges stor vekt ved vurderingen av om det foreligger et grovt pliktbrudd, jf. bl.a. Jakhelln, Kommentarer til arbeidsmiljøloven, 3. utgave, kommentar til § 15-14. Det skal også legges vekt på den fare som er oppstått eller den skade som er forvoldt for arbeidsgiveren. Ved vurderingen av om det foreligger et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen må det tas hensyn til at det stilles strengere krav til ansatte i ledende stilling. Ved vurderingen legges det ikke bare vekt på arten og alvoret av pliktbruddet. Avskjed må etter en bredere helhetsvurdering, hvor det tas hensyn til de ansattes og bedriftens forhold, ikke fremstå som en urimelig eller uforholdsmessig reaksjon, jf. Rt-2005-518 og Rt-1988-1188. Herunder vil det være relevant om oppsigelsestiden er kort, og om oppsigelse kan benyttes uten vesentlig skade eller ulempe. Som et element i rimelighetsvurderingen kan det legges vekt på arbeidstakerens ansiennitet, jf. Rt-2005-518 avsnitt 59.

Det er arbeidsgiveren som har bevisbyrden for de faktiske forhold som påberopes som grunnlag for en oppsigelse eller avskjed. Dersom oppsigelse eller avskjed er begrunnet i forhold som kan virke særlig belastende for arbeidstakeren, må arbeidsgiveren anses å ha en skjerpet bevisføringsplikt, og beviskravet vil være strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Sønsteli Johansen og Stueland, Arbeidsmiljøloven kommentarer og praksis, s. 702 og 838, med videre henvisninger.

Spørsmålet om en avskjed er rettmessig skal bedømmes ut fra forholdene slik de var på avskjedstidspunktet.
De faktiske forhold beslutningen om avskjed av A var begrunnet med, fremgår i hovedsak av protokollen fra drøftelsesmøtet og protokollene fra styremøtene 4. juni 2012, samt av Benders vitneforklaring for lagmannsretten, alt sammenholdt med den informasjon som Liliequist hadde gitt til Bender i forkant om As kontakt med EQT.

I protokollen fra drøftelsesmøtet heter det at bakgrunnen for møtet var at arbeidsgiveren var blitt informert om at A hadde foretatt visse handlinger som kunne tyde på avsløring av konfidensiell informasjon til konkurrenter og en planlagt overtakelse, herunder med formål å presentere et bud på de nordiske X-selskapene direkte til aksjeeierne i eierselskapet, uten å ha informert styret, representanter for eierselskapet eller de største aksjeeierne. Det fremgår av protokollen blant annet at A bekreftet at han hadde hatt møte med representanter for EQT 24. mai 2012, og at han hadde holdt en presentasjon for EQT på møtet. Videre fremgår det at A erkjente at kontakten med EQT var «a stupid thing to do», og at han skulle ha konsultert Bender på forhånd. A bekreftet at han hadde forsøkt å få Liliequist til å delta i møtet, og han understreket at han ikke hadde hatt til formål å skade selskapets interesser. Deretter fremgår det av protokollen at A, etter en pause, ble «dismissed with immediate effect» fra sine stillinger i X-selskapene.

I referatene fra styremøtene 4. juni 2012 fremgår det at Bender hadde fått informasjon om at A i samarbeid med Per Moesgaard hadde foretatt visse handlinger som kunne tyde på avsløring av konfidensiell informasjon om selskapet og dets virksomhet til konkurrenter og en planlagt «fiendtlig» overtakelse, herunder med formål å presentere et bud på de nordiske X-selskapene direkte til aksjeeierne i eierselskapet, uten å ha informert styret eller representanter for eierselskapet.

Det er på det rene at informasjonen Bender og styret hadde om As kontakt med EQT, alene bygget på opplysninger fra Liliequist, herunder et notat fra Liliequist av 29. mai 2012, samt en e-post av 21. mai 2012. Av notatet fremgår det blant annet at A 14. mai i en telefonsamtale med ham hadde snakket om muligheten for «å selge de nordiske landene». A hadde også nevnt kontakt med Per Moesgaard, og at Moesgaard skulle møte representanter for et aktivt eierfond sammen med Mats Kullman for å forhandle med dem i et forsøk på å selge ut de nordiske landene og gi dem opplysninger slik at de kunne være mer konkrete når de skulle gi bud til Eurazeo. Liliequist beskrev også at A hadde sagt at «alle disse møtene, forhandlingene, initiativene og tiltakene fra hans og Pers side og fremtidige møter om denne konkrete saken, ikke var godkjent av APCOAs hovedkontor eller Eurazeo, alt måtte holdes ytterst hemmelig». I notatet viser Liliequist også til at A skal ha sagt at møtet med EQT var en stor mulighet for ham, Moesgaard og Liliequist, fordi budet ville bli så godt at de kunne tjene 3-4 ganger av sin investering i «MEP» («Management Equity Program»). Videre refererer han til at A hadde sagt at EQT planla å gi et bud på 13 ganger «EBITDA» for de tre nordiske landene, og å kjøpe ut de administrerende direktørene av MEP-programmet og betale mye for å få ledelsen til å bli. (Med «EBITDA» menes «earnings before interests, taxes, depreciation and amortization). Ifølge notatet hadde A sagt at virksomheten kunne bli ansett som illojal, men at man kunne mene de gjorde Eurazeo en tjeneste, fordi Eurazeo tilsynelatende manglet kontanter, og dette kunne bli en «hardt tiltrengt pengeinnsprøytning». Det fremgår av notatet at Liliequist oppfattet det slik at X Sverige skulle gi fra seg «hemmelige økonomiske opplysninger». Etter møtet 24. mai skal A ifølge notatet ha sagt til Liliequist at Moesgaard hadde forhandlet med EQT slik at de tre nordiske administrerende direktørene skulle bli gitt gunstige ansettelseskontrakter med EQT og det nye selskapet.
I e-post til Bender 21. mai 2012 skriver Liliequist blant annet at han har fått informasjon om at det har vært flere hemmelige møter mellom noen i ledelsen i X og EQT. Her skriver han at formålet er «å selge ut de nordiske landene» for å oppnå personlig gevinst på de beløpene som er investert i «MEP». Videre skriver han at han er blitt bedt om å gi ut hemmelig informasjon om det svenske selskapet. Avslutningsvis i e-posten skriver Liliequist at det er et veldig sannsynlig scenario at planen er å investere i X, eventuelt gi det nordiske selskapet navnet Corepark, og da oppnå et stort selskap i de tre nordiske landene.

Bender har for lagmannsretten forklart at han anså at A hadde brutt arbeidskontrakten, idet han opptrådte illojalt ved å forhandle med EQT om salg uten fullmakt fra konsernledelsen eller eierne. Det var også brudd på interne retningslinjer at A ga ut informasjon. Bender viste også til at A var personlig involvert, slik at det forelå en interessekonflikt som gjorde at A ikke kunne forhandle med EQT på vegne av X. Bender mente at «EBITDA»-tallene for 2012 var konfidensiell informasjon. Bender forklarte at han ikke grep inn for å stanse møtet den 24. mai 2012 fordi han håpet at møtet ikke ville bli holdt, og han ville teste As lojalitet. Det fremgikk av Benders partsforklaring at han, og de øvrige styremedlemmene, ikke hadde annen informasjon om As kontakt med EQT enn den informasjon Bender hadde fått fra Liliequist. Under drøftelsesmøtet 5. juni 2012 var Bender ukjent med As verv i Oslo S Parkering, og med at A våren 2012 hadde undertegnet de tre tilleggsavtalene om leie av parkeringshus som også er påberopt som avskjedsgrunnlag.

Oppsummeringsvis var beslutningen om avskjed begrunnet dels i at A ble ansett for å ha opptrådt illojalt mot selskapet ved å forhandle med EQT om salg uten fullmakt, og for å ha brutt arbeidsreglementet ved å gi ut konfidensiell informasjon til EQT. Bender la også vekt på at A ikke informerte ledelsen om kontakten med EQT.

A har for lagmannsretten forklart at det i 2011 og 2012 var problemer med likviditeten i APCOA, og at det medførte at han ved noen anledninger måtte utsette betaling av regninger som var forfalt. Han så det som en mulig løsning på likviditetsproblemet om EQT gikk inn som kjøper. A har forklart at han hadde kontakt med Per Moesgaard, som informerte ham om at EQT kunne være interessert i å kjøpe. A svarte at EQT da måtte henvises videre til eierne, men Moesgaard opplyste at det bare var aktuelt med et uformelt møte. Det ble avholdt et møte mellom A og Moesgaard 11. mai 2012. EQT var interessert i å kjøpe de nordiske selskapene. A hadde kontakt med Liliequist om EQTs initiativ. Han har forklart at han ikke informerte Bender om initiativet fordi han regnet med at Bender ville stille seg negativ, særlig fordi Bender ikke ønsket at det skulle bli nødvendig å skyte inn ny kapital i selskapet. Det var ikke møter mellom EQT og A før 24. mai 2012. På møtet ga A en presentasjon av det norske og det svenske X-selskapet. A ga ikke EQT all informasjon de hadde bedt om. Representantene for EQT spurte A om hva som ville være et fornuftig nivå på et bud, A svarte 10-13 ganger «EBITDA», men sa at dette måtte være opp til eierne, og at EQT måtte henvende seg til eierne når det gjaldt kjøp og salg. A bekreftet at den skandinaviske ledelsen ville stille seg positiv dersom EQT ble ny eier. EQT presenterte sitt «MEP»- program på møtet, men det ble ikke gjennomført noen forhandlinger.

Snorre Bentsen har i sin vitneforklaring for lagmannsretten bekreftet at det ikke ble forhandlet med EQT på møtet 24. mai, og at EQT ble henvist til eierne dersom de ønsket å gå videre med et bud. Bentsen oppfattet at hensikten med møtet var at EQT ønsket å finne ut hva som var ledelsens holdning. EQT opplyste at de hadde incentivordninger for ledelsen, men redegjorde ikke nærmere for hvordan de var. Ifølge Bentsen varte møtet 1-1,5 time, hvorav en god del av tiden gikk med til å se på kontorene.

Bentsen sendte en oppsummering av møtet 24. mai til A i en e-post 4. juni 2012. I e-posten heter det bl.a at Bentsen oppfattet anmodningen om et møte som en svært forberedende øvelse fra EQT, og at man henviste til eierne for eventuell videre oppfølgning fra EQT. Bentsen har forklart at det bare ble gitt opplysninger som var offentlig tilgjengelige på møtet.

Også Mats Kullman har bekreftet at det ikke ble gjennomført forhandlinger i møtet 24. mai.

Vitnet Michael Christensen har forklart at han og Per Moesgaard i et møte med EQT 10. mai 2012 ga en presentasjon av virksomheten i det danske X-selskapet. Senere ville EQT eventuelt ta kontakt med eierne for å gi bud og gjennomføre en «Due Diligence». Representantene for EQT sa at de hadde et incentivprogram for ledelsen, men ga ikke detaljer om dette. Den danske ledelsen ble lovet at de ville bli del av et slikt incentivprogram dersom selskapet ble overtatt. Mats Kullman har i sin forklaring i hovedsak bekreftet denne versjonen av møtet i Danmark, og har forklart at det er vanlig at investorer forsøker å finne ut om ledelsen i selskapene stiller seg positive før det eventuelt inngis bud.
Ankemotpartene har vist til at As forklaring om kontakten med EQT, og herunder om grunnen til at han ikke informerte Bender om kontakten, avviker fra det som er gjengitt av hans forklaring i tingrettens dom. Etter en samlet vurdering av de bevisene som er ført under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten det likevel sannsynliggjort at møtet med EQT var av innledende karakter, at det ble gitt informasjon fra begge sider, men at det ikke ble forhandlet om størrelsen av et bud eller om betingelsene for ledelsen i X dersom EQT gikk inn som investor. Lagmannsretten finner det videre sannsynliggjort at EQT ble henvist til eierne dersom de ønsket å gå videre med saken. Når beslutningen om avskjed delvis var begrunnet med at A hadde inngått i forhandlinger om salg av de skandinaviske selskapene uten fullmakt fra ledelsen, bygget den derfor på et uriktig faktisk grunnlag. Etter lagmannsrettens syn kunne det å holde et slikt innledende presentasjonsmøte i seg selv ikke representere et grovt brudd på arbeidsavtalen som ga grunnlag for avskjed. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at A ved å gjennomføre møtet handlet i egen vinnings hensikt til skade for selskapet. Det vises til det A har forklart om likviditetssituasjonen i APCOA, som han mente kunne bedres ved å få inn en ny eier. Også i Bentsens oppsummering i e-post 4. juni 2012 er likviditet og leiebetaling nevnt. Hvorvidt A ville få anledning til å delta i et incentivprogram dersom EQT gikk inn som eier, kan ikke i seg selv være avgjørende, så lenge kontakten med EQT ikke på annen måte var i strid med det A anså for å være selskapets interesse, og EQT ble henvist til eierne hvis de ville gå videre med saken.

Etter arbeidskontrakten punkt 10 var A forpliktet til ikke å røpe «fortrolige opplysninger» om Xs virksomhet overfor utenforstående. Etter punkt 10.2 menes med fortrolige opplysninger «enhver opplysning av teknisk, kommersiell eller av annen art som ikke er åpenbart uvesentlig for driften eller konkurransesituasjonen». Også etter «Code of conduct» hadde A plikt til å bevare taushet om konfidensiell informasjon. Partene er uenige om i hvilken grad A ga konfidensiell informasjon til EQT på møtet 24. mai 2012. A har forklart at han redegjorde for blant annet «EBITDA»- tall for 2011. Han har videre forklart at en oversikt over «Threats and Opportunities» som han hadde laget før møtet, og som var en del av presentasjonsmaterialet, ikke ble fremvist under møtet, men at han redegjorde for noe av dette muntlig. Ankemotpartene mener at A også opplyste om «EBITDA»-tall for 2012, som fremgår av en annen versjon av presentasjonen. Av Kullmans håndskrevne notat fra møtet fremgår «EBITDA»- og «EBIT»-tall for 2011, men ikke for 2012, og det fremgår at A poengterte at han ikke ville gi ut informasjon som ikke var offisiell . Det fremgår av Kullmans notat at A også ga informasjon om nivå og betalingsgrad av kontrollavgiftene. På bakgrunn av Kullmans notat og As forklaring finner lagmannsretten det mest sannsynlig at EBIT- og EBITDA-tall for 2011 ble presentert, men ikke tilsvarende tall for 2012.

På bakgrunn av bevisføringen under ankeforhandlingen finner lagmannsretten at det eventuelt var «EBITDA»-tallene for 2011, noen av opplysningene om kontrollavgiftene og «Threats and Opportunities» som kunne være fortrolige. Bevisføringen for lagmannsretten har ikke gitt noe klart svar på om det ble gitt ut opplysninger som ikke på en eller annen måte var offentlig tilgjengelige andre steder. Det er ikke redegjort nærmere for hvilke skadevirkninger det kunne ha for selskapet at slike opplysninger ble gitt til EQT på møtet. Ankende part har vist til presseoppslag fra 2011 og 2012 hvor opplysninger om antall kontrollavgifter er gitt til pressen. Det er ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi avskjedsgrunnlag at det foreligger et brudd på arbeidskontrakten og «Code of conduct» ved at noen opplysninger A skulle ha bevart taushet om, er gitt ut. At Bender valgte ikke å stanse møtet, tyder på at de aktuelle opplysningene ikke ble ansett for å være vesentlige for selskapet. Bender sa også i sin vitneforklaring at det viktigste var at møtet ble holdt, og at utleveringen av informasjon først og fremst var et brudd på «Code of conduct». Lagmannsretten finner ikke at As informasjon til EQT på møtet 24. mai 2012 representerer et grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.

Ankemotpartene har anført at det representerer et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen at A ikke informerte Bender eller andre i konsernledelsen om sin kontakt med EQT. Lagmannsretten har som det fremgår foran, funnet det sannsynliggjort at kontakten med EQT var av innledende karakter, og at hovedformålet var å finne ut om ledelsen i de skandinaviske selskapene ville stille seg positiv til EQT som investor. Det må legges til grunn at både A og Per Moesgaard henviste EQT til å ta kontakt med eierne dersom de ville gå videre med saken, og at det ikke ble forhandlet om ledelsens vilkår ved en eventuell overtakelse. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke kan anses som et vesentlig brudd på arbeidsavtalen som kan gi avskjedsgrunn at A ikke informerte konsernledelsen om kontakten med EQT.
Oppsummeringsvis har lagmannsretten kommet til at As kontakt med EQT, som lå til grunn for arbeidsgivers beslutning om avskjed 5. juni 2012, ikke utgjorde et vesentlig mislighold av arbeidsavtalen, og at avskjed på dette grunnlag derfor ikke var rettmessig. Spørsmålet om rettmessigheten av en avskjed skal bedømmes ut fra forholdene slik de var på avskjedstidspunktet. Det fremgår av Rt-2005-518 og Rt-2003-1614 at det i tillegg til de forhold som blir oppgitt som avskjedsgrunn når avskjed blir meddelt, er anledning til å legge vekt på annet mislighold av samme art som omhandlet i avskjeden.

Lagmannsretten finner det klart at As verv som daglig leder av Oslo S Parkering og hans reforhandling av kontraktene om leie av parkeringshus i mai 2012, som ikke var kjent for Bender da avskjeden ble meddelt, ikke er forhold av en slik lignende art at de kan trekkes inn i vurderingen av avskjedens gyldighet.

På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at avskjeden av A var urettmessig.

Erstatningsutmålingen

Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er ufravikelige til gunst for arbeidstakeren dersom ikke annet er særskilt fastsatt, jf. arbeidsmiljøloven § 1-9. Partene er enige om at A har frasagt seg arbeidsmiljølovens stillingsvernsregler i medhold av arbeidsmiljøloven § 15-16 annet ledd. Dette følger av arbeidsavtalen punkt 9.9. Partene er ikke enige om hvilken konsekvens dette har for erstatningsutmålingen.
A har anført at han skal stilles i samme posisjon som om det var gitt oppsigelse, og at han da skal ha utbetalt de vederlag han ville hatt krav på etter ansettelseskontrakten punkt 9.2 og 9.3. A har ikke krevet oppreisning.

Ankemotpartene bestrider at A kan kreve erstatning som om han hadde vært oppsagt, og har vist til at han ikke har ønsket dom for ugyldig avskjed og jobben tilbake. Det anføres at hans erstatningskrav bygger på arbeidsgivers mislighold av arbeidskontrakten, og at beregningen av erstatningskravet må bygge på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Ankemotpartene aksepterer at A, dersom avskjeden er urettmessig, har krav på erstatning tilsvarende lønn i 9 måneder (1 206 000 kr) med tillegg av 10,2 %.

Etter arbeidsmiljøloven § 15-16 annet ledd gjelder ikke reglene «om oppsigelse i dette kapitlet» for virksomhetens øverste leder dersom vedkommende i tilleggsavtale har sagt fra seg slike rettigheter mot etterlønn ved fratreden. Ordlyden i § 15-16 annet ledd er begrenset til reglene om oppsigelse. Lagmannsretten ser det ikke som nødvendig å ta stilling til om § 15-16 annet ledd gir adgang til å fravike arbeidsmiljølovens regler om avskjed. As arbeidskontrakt har ingen bestemmelser om erstatning for urettmessig avskjed. Etter lagmannsrettens syn må en erstatning da utmåles med utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 15-14 fjerde ledd jf. § 15-12 annet ledd, hvoretter erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig.

Lagmannsretten finner det rimelig at det ved erstatningsutmålingen tas utgangspunkt i at A skal stilles som om han var blitt oppsagt. Arbeidsgiveren hadde etter ansettelseskontrakten punkt 9.2 og 9.4 rett til å si opp avtalen med plikt for A til umiddelbar fratreden. Når arbeidsgiveren i stedet gjennomfører en uberettiget avskjed, ville det virke urimelig om arbeidsgiveren skulle komme gunstigere ut økonomisk enn om oppsigelsesreglene var blitt fulgt.

Lagmannsretten er ikke enig med ankemotpartene i at det er grunnlag for nedsettelse av erstatningen ut fra synspunkter om skadelidtes medvirkning. Etter arbeidskontrakten punkt 9.8 gjøres det unntak fra krav om etterlønn dersom det foreligger «grovt pliktbrudd eller vesentlig mislighold som gir grunnlag for avskjed». Ansettelseskontrakten åpner ikke for å gjøre unntak fra krav på etterlønn i tilfeller hvor A eventuelt skulle være mindre å klandre for de forhold som har ledet til at arbeidsforholdet opphører. Det virker da heller ikke rimelig å nedsette erstatningen for uberettiget avskjed etter tilsvarende synspunkter.

Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at A har krav på erstatning for lønn fra 5. til 30. juni 2012 med 100 000 kr, lønn i oppsigelsestiden fra 1. juli 2012 til 1. desember 2012, samt ett års etterlønn med 2 400 000 kr (månedslønn 133 333 kr i 18 måneder). Han har videre krav på erstatning for feriepenger med 192 287 kr.

A har krevet erstatning for godtgjørelse til bil, pensjon og forsikring med 100 000 kr. Det heter i ansettelseskontrakten punkt 9.2 at bilordning, pensjons- og forsikringsordninger «videreføres ikke utover oppsigelsestiden». Dette må forstås slik at A ved oppsigelse ville ha krav på de nevnte godtgjørelser i oppsigelsestiden. Slik lagmannsretten oppfatter det, er beregningen av dette kravet ikke bestridt, og kravet tas til følge.

A har videre krevet erstatning for bonus med 985 164 kr, og har vist til at han ikke har fått utbetalt noe bonus for 2012. Beløpet tilsvarer bonusen som ble utbetalt i 2011. A har vist til at han ikke har noe annet grunnlag for å kunne beregne bonus for 2012. Ankemotpartene har bestridt at A kan kreve erstatning for bonus, og har anført at han ikke ville fått bonus dersom han ikke var blitt avskjediget. Lagmannsretten viser til at det følger av ansettelseskontrakten punkt 9.2 at A i tilfelle oppsigelse ville ha krav på bonus i oppsigelsestiden. Han hadde ved fratredelsen ikke fått utbetalt noe bonus for 2012. Lagmannsretten har ikke annet grunnlag for å anslå hvilken bonus A ville fått for 2012 enn opplysningen om bonusen for 2011. Erstatningen for bortfall av bonus settes skjønnsmessig til 985 000 kr.
Summen av erstatning for lønn, etterlønn, bonus, feriepenger og andre godtgjørelser utgjør 3 777 287 kr.

Partene er uenige om beregningen av forsinkelsesrenter av erstatningskravet. A har fremlagt en beregning av rentekravene som bygger på at forsinkelsesrenten regnes fra tidspunktet da de enkelte månedslønnene ville ha kommet til utbetaling dersom han hadde fortsatt i stillingen eller dersom etterlønn var blitt utbetalt månedlig. Ankemotpartene har anført at forsinkelsesrenten må løpe fra påkravstidspunktet etter forsinkelsesrenteloven § 2.

Lagmannsretten bemerker at selv om erstatningskravet for A fastsettes slik at han nærmest blir stilt økonomisk som om han hadde blitt oppsagt i juni 2012, er det krav han tilkjennes et erstatningskrav og ikke et krav på lønn, feriepenger, bonus mv. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 første ledd annet punktum løper rentene fra 30 dager etter skriftlig påkrav, når forfallstidspunkt ikke er fastsatt i forveien. I mangel av andre opplysninger om skriftlig påkrav, ville det vært naturlig å beregne forsinkelsesrentene fra datoen for da stevning ble inngitt for tingretten, 13. juli 2012, dersom kravet ble beregnet etter påkravsregelen. Siden en slik beregning ville ledet til et høyere rentekrav enn det ankende part har krevet, legges ankende parts beregning i stedet til grunn, slik at A tilkjennes forsinkelsesrenter med 302 871 kr frem til 31. desember 2013. Det påløper da ytterligere forsinkelsesrenter av hovedstolen (3 777 287 kr) fra 1. januar 2014 til betaling skjer.

 

Sakskostnader

Anken har ført frem. Etter tvisteloven § 20-2 første ledd har A krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten fra ankemotpartene. Det foreligger etter lagmannsrettens syn ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankemotpartene fra sakskostnadsansvaret etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

På vegne av A har advokatene Holter Torp og Caspersen fremlagt en sakskostnadsoppgave på 1 220 284 kr eksklusive mva, hvorav 1 190 000 kr utgjør salær. Ankemotpartene har ikke fremsatt innsigelser mot oppgaven.

Etter tvisteloven § 20-5 første ledd skal full erstatning for sakskostnader dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Ankemotpartenes egen salæroppgave er på omtrent samme beløp som ankende parts. Ved ankeforhandlingens avslutning varslet rettens leder partene om at lagmannsretten overveiet å nedsette de fremsatte salærkrav uten innsigelse, jf. tvisteloven § 20-5 femte ledd, og prosessfullmektigene fikk anledning til å uttale seg om dette. Ankende parts prosessfullmektiger viste til at det har vært nødvendig med mange prosesskriv vedrørende fremleggelse av bevis forut for ankeforhandlingen. Videre viste de til at det var behov for å få saken bedre opplyst enn den var for tingretten, og at saken er av stor betydning for ankende part, også på grunn av at ankemotpartene har fremmet et erstatningskrav mot ham på 30 mill kr i den del av saken som ennå ikke er avgjort.

Ankende parters prosessfullmektig har krevet salær for samlet 381 timer arbeid med saken, til en gjennomsnittlig timepris av 3 123 kr. Ankeforhandlingen varte i fire dager.

Selv om begge parter møtte med to advokater under ankeforhandlingen, mener lagmannsretten at dette ut fra sakens omfang ikke har vært nødvendig. Saken gjaldt sentrale arbeidsrettslige og selskapsrettslige regler. Den timesats som er benyttet er såvidt høy at den må forutsette at prosessfullmektigen er godt kjent med det aktuelle rettsområdet. Sakens faktum var etter lagmannsrettens syn ikke så omfattende at det i seg selv nødvendiggjorde bruk av to advokater.

Ankende part innga først en ankeerklæring på 30 sider, som ble pålagt rettet ved tingrettens brev 15. mars 2013. Deretter innga ankende part en ny ankeerklæring på 18 sider. Selv om den nye ankeerklæringen ikke er pålagt rettet, er også den vesentlig mer omfattende enn en ankeerklæring skal være etter tvisteloven § 29-9 fjerde ledd. Når det ikke er besluttet at en sak skal avgjøres delvis på bakgrunn av skriftlige innlegg etter reglene i tvisteloven § 9-9 annet til femte ledd, vil redegjørelser i en anke som går ut over det som kreves etter § 29-4 fjerde ledd, måtte anses som unødvendig. Ankende parts prosessfullmektig har krevet salær for 80 timer for tiden frem til anke ble inngitt. Etter lagmannsrettens syn er dette timetallet vesentlig for høyt. Ankende part skiftet prosessfullmektig før behandlingen i lagmannsretten. Kostnadene ved skifte av prosessfullmektig må en part i utgangspunktet bære selv, når det ikke foreligger gyldig fraværsgrunn eller andre forhold som tilsier at parten ikke kan bebreides at skifte av prosessfullmektig ble nødvendig, jf. Schei m.fl. Tvisteloven kommentarutgave 2. utgave 2013 side 727 med videre henvisninger. Lagmannsretten finner at salæret for arbeidet frem til inngivelse av ankeerklæring bør reduseres til et salær tilsvarende om lag 25 timer arbeid. Salæret for denne del av saken nedsettes fra 245 960 kr til 77 000 kr, eks. mva.
I tiden frem til ankeforhandlingen har ankende part fremsatt flere prosesskriv, herunder med fremsettelse av nytt påstandsgrunnlag og en rekke bevisprovokasjoner. Ankende part fikk medhold i at det nye påstandsgrunnlaget kunne prøves i saken. Kravene om bevisfremleggelse ble delvis tatt til følge og delvis avslått. Lagmannsretten finner at hoveddelen av arbeidet med disse prosesskrivene kan anses nødvendige for saken. Det samlede timeforbruket frem til ankeforhandlingen, 221 timer, må etter lagmannsrettens syn likevel anses som uforholdsmessig høyt, når det ses hen til sakens omfang, at den gjelder sentrale rettsregler, den timepris som er benyttet, og at saken ikke nødvendiggjorde bruk av to advokater. Tidsforbruket for denne del av arbeidet reduseres skjønnsmessig med 30 %, slik at salær for denne del av saken reduseres fra 664 040 kr til 464 828 kr, eks. mva.

Ankeforhandlingen varte i fire dager, med samlet 26 rettstimer. Ankende part har krevet salær for 80 timer for gjennomføringen av ankeforhandlingen. Som nevnt har lagmannsretten kommet til at sakens omfang ikke gjorde det nødvendig med bruk av to advokater. Når det også ses hen til det relativt omfattende tidsforbruket forut for ankeforhandlingen, settes nødvendig salær for gjennomføringen av ankeforhandlingen, inkludert arbeid mellom rettsdagene, til et salær tilsvarende 35 timer. Denne del av salærkravet nedsettes fra 280 000 kr til 122 500 kr, eks. mva.

Samlet pålegges ankemotpartene å erstatte salærkrav for lagmannsretten med 664 328 kr, samt kostnader til reise, kopiering mv. med 8 961 kr og faktisk utdrag med 21 323 kr, totalt 694 612 kr, som med tillegg av mva. utgjør 868 265 kr. Saken er gebyrfri etter rettsgebyrloven § 10 første ledd nr. 10.

Etter tvisteloven § 20-9 annet ledd legger lagmannsretten sitt resultat til grunn ved vurderingen av krav på sakskostnader for tingretten. Ankende part må derfor anses for å ha vunnet saken også for tingretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at det gjøres unntak fra sakskostnadsansvaret for tingretten etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. For tingretten har ankende part krevet dekket sakskostnader med 469 437,50 kr, inkl. mva., som i sin helhet utgjør salær. Det er ikke fremkommet innsigelser mot beløpet, som anses som nødvendige sakskostnader.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS dømmes in solidum til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til A med 3.777.287 – tremillionersjuhundreogsyttisjutusentohundreogåttisju – kroner, med tillegg av forsinkelsesrente med 302.871 – trehundreogtotusenåttehundreogsyttien – kroner for tiden frem til 31. desember 2013, og med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 1. januar 2014 til betaling skjer.

2. X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS dømmes in solidum til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til A med 868.265 – åttehundreogsekstittiåttetusentohundreogsekstifem – kroner.

3. X AS, X Scandinavia AS og X Holding AS dømmes in solidum til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale sakens omkostninger for tingretten til A med 469.437,50 – firehundreogsekstinitusenfirehundreogtrettisju 50/100 – kroner.