En SAP-ingeniør hadde hatt avtale om omfattende bruk av hjemmekontor mens han arbeidet med å implementere et nytt produksjonssystem for arbeidsgiver. Da implementeringen var over, ønsket arbeidsgiver å redusere bruken av hjemmekontor.

Arbeidstakeren motsatte seg dette, og arbeidsgiver valgte da å gi han en endringsoppsigelse, det vil si at IT-konsulenten fikk oppsigelse fra den eksisterende arbeidsavtalen (med rett til hjemmekontor «etter avtale») og fikk tilbud om ny kontrakt med krav om tilstedeværelse 4 av 5 dager i uken.

Arbeidstakeren motsatte seg denne endringen, og gikk til søksmål. Arbeidstaker tapte saken. Frem til dommen der arbeidsgiver vant, hadde bedriften motvillig akseptert at den ansatte fortsatte med omfattende bruk av hjemmekontor. Når bedriften hadde vunnet i første instans, ble de imidlertid stilt strengere krav om tilstedeværelse, og da dette ikke ble fulgt opp av den ansatte, fikk han formell advarsel.

Selv etter dette fortsatte arbeidstakeren å praktisere hjemmekontorløsningen, og bedriften besluttet da å gi konsulenten avskjed.

Han gikk til søksmål med påstand om at avskjeden var urettmessig, og fremmet krav om erstatning, men tapte i både tingretten og lagmannsretten.

Dommen fra Eidsivating lagmannsrett er inntatt under i sin helhet.

Nedre Romerike tingrett TNERO-2012-104994 – Eidsivating lagmannsrett LE-2013-174577 (13-174577ASD-ELAG/).

 

Saken gjelder avskjed i arbeidsforhold, krav om erstatning og etterbetaling av lønn.

A ble i 2010 ansatt som SAP-spesialist ved Ekornes Beds AS. Ekornes Beds AS er en del av Ekorneskonsernet, og Ekornes Beds AS og morselskapet Ekornes ASA har hatt delt arbeidsgiveransvar for A.

As arbeidsoppgaver bestod blant annet i å delta i implementeringen av SAP-systemet i produksjonsprosessen av madrasser i bedriften, og å veilede og lære opp andre ansatte innenfor SAP. SAP er et elektronisk datastyringssystem for hele prosessen i virksomheten, fra planlegging av madrassproduksjonen til salg av madrassene hos forhandler. I henhold til arbeidsavtalen hadde A rett til «etter avtale» å utføre en betydelig del av arbeidet fra hjemmekontor. I starten av arbeidsforholdet og i implementeringsfasen av SAP, var det ingen uenighet mellom A og arbeidsgiver vedrørende As hjemmekontorordning.

Etter at SAP var implementert og tatt i bruk i bedriften oppstod det uenighet mellom partene om omfanget av As rett til hjemmekontor. A hevdet at han i henhold til arbeidsavtalen fortsatt hadde rett til hjemmekontor i samme omfang som tidligere. Arbeidsgiver bestred dette og hevdet at arbeidsavtalen ikke ga A permanent rett til hjemmekontor i et slikt omfang som i implementeringsfasen. Arbeidsgiver hevdet at A hadde fått endrede arbeidsoppgaver etter implementeringen, og at arbeidsgiver derfor hadde behov for at A i større grad enn tidligere var tilstede på arbeidsplassen.

A aksepterte ikke en slik endring i hjemmekontorordningen. Dette medførte at arbeidsgiver 31. august 2011 ga A en endringsoppsigelse, det vil si oppsigelse av arbeidsavtalen samtidig med tilbud om ny arbeidsavtale med rett til hjemmekontor i mer begrenset omfang. A aksepterte ikke endringsoppsigelsen og tok ut søksmål ved Nedre Romerike tingrett. Tingretten avsa dom i endringsoppsigelsessaken 22. februar 2012, hvor arbeidsgiver ble frifunnet og det ble fastsatt at A kunne arbeide hjemmefra én dag i uken.

A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. A sa 22. april 2012 opp sin stilling i Ekornes Beds AS, før avgjørelse av ankesaken i lagmannsretten. I oppsigelsestiden fortsatte A å arbeide hjemmefra som tidligere. Arbeidsgiver hadde akseptert hjemmekontor i et slikt omfang som tidligere frem til dom i tingretten 22. februar 2012, men ikke etter dette tidspunktet. A fortsatte imidlertid å arbeide hjemme som tidligere også etter denne dato, på tross av advarsler og instrukser fra arbeidsgiver om å møte opp på arbeidsstedet. Situasjonen endte med at arbeidsgiver avskjediget A 5. mai 2012, det vil si få uker før utløpet av As oppsigelsestid 31. juli 2012.

A tok ut stevning 26. juni 2012 med påstand om at avskjeden var urettmessig. Behandlingen av avskjedssaken ble utsatt i påvente av en endelig avgjørelse av saken vedrørende endringsoppsigelsen.

Ved lagmannsrettens kjennelse 19. oktober 2012 ble endringsoppsigelsessaken hevet med den begrunnelse at A ikke lengre hadde aktuell interesse i å prøve bedriftens oppsigelse ettersom han selv hadde sagt opp sin stilling, var blitt avskjediget og hadde fratrådt. A anket endringsoppsigelsessaken til Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken ved kjennelse av 13. februar 2013.

Hovedforhandling i Nedre Romerike tingrett til behandling av avskjedssaken ble holdt 19. til 21. august 2013 og det ble avhørt ni vitner. Tingretten avsa 11. september 2013 dom med slik slutning:

1. Begge saksøkte frifinnes for påstanden om at avskjeden av 5. mars 2012 er urettmessig.
2. Begge saksøkte frifinnes for alle økonomiske krav mot å tilbakebetale et lønnstrekk på kr 11.295 innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
3. Hver av partene dekker egne saksomkostninger.

For nærmere beskrivelse av sakens bakgrunn vises det til tingrettens dom og de øvrige avgjørelsene i saken.

A, som selvprosederende, anket dommen 18. september 2013. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankemotparten har tatt til motmæle i anketilsvar 14. oktober 2013. Ankende part har deretter inngitt prosesskriv 20. oktober 2013.

Ankende part ble ved lagmannsrettens brev 6. november 2013 varslet i henhold til tvisteloven § 29-13 fjerde ledd om at lagmannsretten overveier å nekte anken fremmet. Ankende part har deretter inngitt merknader i prosesskriv henholdsvis 9. november 2013 og 10. desember 2013. Ankemotparten har inngitt prosesskriv 18. november 2013.

Ankende part, A, har anført at det hefter en rekke feil ved tingrettens dom, både hva gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankende part har i det vesentlige opprettholdt de samme anførslene for lagmannsretten som for tingretten, herunder at han har opptrådt fullt ut i tråd med arbeidsavtalen når det gjelder omfanget av hjemmekontor, og at avskjeden derfor er urettmessig. Det anføres at tingretten uriktig legger til grunn at det var avtalt noe annet mellom ankende part og arbeidsgiver. Tingrettens dom strider mot lovens bestemmelser, lovens forarbeider og rettspraksis. For nærmere detaljer om ankende parts anførsler, vises det til tingrettens gjengivelse av anførslene for tingretten.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Dom av 11.09.2013 i Nedre Romerike tingrett oppheves.
2. Avskjed av 05.05.2012 er urettmessig.
3. Ekornes ASA og Ekornes Beds AS dømmes in solidum til å betale et beløp til A fastsatt etter rettens skjønn.
4. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotpartene, Ekornes Beds AS og Ekornes ASA, har anført at tingrettens dom er korrekt og at det ikke foreligger feil hverken ved bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen.

Ankemotpartene har i det vesentlige opprettholdt sine anførsler for tingretten og det vises til tingrettens nærmere redegjørelse av ankemotpartenes anførsler slik disse er gjengitt i tingrettens dom.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Anken nektes fremmet.

Subsidiært: Anken forkastes.

I begge tilfeller: Ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er enstemmig kommet til at anken klart ikke kan føre fram og at den bør nektes fremmet i medhold av tvisteloven § 29-13 annet ledd.

Ankende part har anført at avskjeden er urettmessig ettersom hans rett til hjemmekontor var fremforhandlet med arbeidsgiver og fulgte av arbeidsavtalen. Det er anført at arbeidsgiver ikke hadde rettslig adgang til å endre denne avtalen, under enhver omstendighet ikke før dommen vedrørende endringsoppsigelsen var rettskraftig.

Tingretten har lagt til grunn at selv om det kan hevdes at det var noe uklart hvilken hjemmekontorordning som gjaldt før dommen i endringsoppsigelsessaken, var ankende part i tiden etter dommen i tingretten 22. februar 2012, pålagt av arbeidsgiver å være til stede på arbeidsplassen fire dager hver uke. Tingretten har videre lagt til grunn at i tiden etter at SAP-systemet var implementert i bedriften, hadde arbeidsgiver et reelt og saklig behov for å kreve at ankende part utførte arbeidet på arbeidsplassen i større grad enn under implementeringsfasen av SAP.

Tingretten har lagt til grunn som ubestridt at ankende part uteble fra arbeidet på tross av arbeidsgivers pålegg, og at han fikk en skriftlig advarsel 12. mars 2012 der det blant annet ble uttalt at gjentagelse ville medføre at arbeidsforholdet ville bli brakt til opphør gjennom oppsigelse eller avskjed. I e-post av 22. april 2012 meddelte ankede part til ledelsen at han fastholdt sin forståelse av ansettelsesavtalen og ville arbeide hjemme også i perioden 23. – 26. april 2012.

Lagmannsretten finner det klart at tingrettens bevisbedømmelse er korrekt, og at det ikke er fremkommet noe nytt, eller tilbudt noen nye bevis, som kan tilsi at en ny prøving av bevisene vil lede til et annet resultat enn tingrettens.

Lagmannsretten finner det videre klart at tingrettens rettanvendelse er korrekt. Lagmannsretten finner at avskjeden 5. mai 2012 er rettmessig og at tingrettens rettsanvendelse på dette punkt er riktig. Det er tale om to tilfeller av urettmessig fravær/ skoft til tross for klare instrukser fra arbeidsgiver om å møte opp på arbeidsstedet på Fetsund. Hvert av skoftene var på fire dager, henholdsvis i perioden 5. – 9. mars 2012, og 23. – 26. april 2012. Ankende part har således hatt et urettmessig fravær på totalt åtte dager, noe som etter lagmannsrettens syn klart er et grovt pliktbrudd og som gir grunnlag for avskjed i medhold av arbeidsmiljøloven § 15-14.

Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at ankende part hadde plikt til å innrette seg etter arbeidsgivers instrukser, selv om dommen vedrørende hjemmekontorsaken ikke var rettskraftig avgjort. Ankende parts anførsel om at han hadde rett til å stå i stilling kan klart ikke føre frem i en slik situasjon.

Det er ikke anført, og lagmannsretten kan ikke se, at saksbehandlingen i anledning avskjeden var mangelfull. Etter ankende parts skoft i perioden 23. – 26. april 2012, ble det avholdt et drøftelsesmøte som fant sted 5. mai 2012. Ettersom ankende part selv hadde sagt opp sin stilling 22. april 2012, forsøkte arbeidsgiver å finne en løsning på situasjonen. Arbeidsgiver tilbød ankende part fritak fra arbeidsplikt med full lønn ut oppsigelsestiden, men dette godtok ankende part ikke. Det ble dermed ikke oppnådd enighet, og ankende part fikk avskjed samme dag.

Lagmannsretten finner heller ikke at den avveining av partenes interesser som skal foretas, eller forholdsmessighetsvurderingen, vil kunne føre til et annet resultat ved en ny behandling. Når det gjelder konsekvensen av avskjeden for ankende part, viser lagmannsretten til at han valgte ikke å akseptere arbeidsgivers tilbud om fritak for arbeidsplikt i oppsigelsestiden, men fastholdt sitt standpunkt om rett til hjemmekontor, til tross for tingrettens avgjørelse og arbeidsgivers klare instrukser. Det bemerkes at den korte tiden som gjenstod av ankende parts oppsigelsestid, kunne tilsi at partene kunne finne frem til en alternativ løsning på konflikten. Etter lagmannsrettens syn hadde imidlertid arbeidsgiver strukket seg langt da avskjeden ble gitt slik dette er beskrevet i tingrettens dom. At det var kort tid igjen av oppsigelsestiden, samt at arbeidsgiver hadde tilbudt fritak fra arbeidsplikt, kan ikke medføre at avskjeden må anses urettmessig i en slik situasjon.

Når anken vedrørende påstått urettmessig avskjed klart ikke kan føre frem, er det heller ikke aktuelt med erstatning for urettmessig avskjed, og heller ikke denne anførsel kan da føre frem.

For så vidt gjelder anførselen knyttet til delt arbeidsgiveransvar, bemerker lagmannsretten at det ikke er tvilsomt at det er adgang til at to selskaper innen et konsern har delt arbeidsgiveransvar for de ansatte, og hvor de ulike arbeidsgiveroppgaver er delt mellom de to selskapene. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Ekornes Beds AS som reelt hadde styringsrett overfor ankende part, også hadde kompetanse til å avskjedige ankende part. En anførsel om at ankende part har krav om lønn fra begge selskaper kan utvilsomt ikke føre frem. Lagmannsretten legger til grunn at ankende parts krav på lønn fullt ut er utbetalt fra arbeidsgivers side slik som redegjort for og dokumentert i ankemotpartens prosesskriv 18. november 2013.

Lagmannsretten finner det klart at ankende parts anførsel om mobbing og krav om erstatning for mobbing eller trakassering, ikke kan føre frem. Ankende parts krav om erstatning er hjemlet i skadeserstatningsloven § 2-1, og ankende part har bevisbyrden for at det foreligger ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng. Tingretten fant ingen holdepunkt for at det forelå mobbehandlinger eller et tap som følge av slike handlinger. Tingretten fant at A ble behandlet som alle andre ansatte hva gjelder tildeling av oppgaver og tidsfrister, og han hadde heller aldri tatt opp med ledelsen at han har følt seg mobbet. Det er ikke påberopt nye vitner eller andre bevis for lagmannsretten, og lagmannsretten finner det klart at en ny prøving av kravet ikke vil føre til et annet resultat enn tingrettens.

Lagmannsretten finner det klart at anken ikke kan føre frem, og at det heller ikke foreligger andre grunner som tilsier at anken bør behandles av lagmannsretten. Anken over dommen blir etter dette nektet fremmet, jf tvisteloven § 29-13 annet ledd.

Ankemotparten har vunnet frem med sin prinsipale påstand og ankende part skal i henhold til tvisteloven § 20-2 første og annet ledd tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita ankende part for erstatningsansvar i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Ankemotpartens prosessfullmektig har for lagmannsretten krevd dekket sakskostnader med 5 000 kroner som anses nødvendig for forsvarlig behandling av saken, jf tvisteloven § 20-5. Ankemotparten tilkjennes etter dette 5 000 kroner i sakskostnader for lagmannsretten.

Beslutningen er enstemmig.

Slutning 

1. Anken nektes fremmet.
2. A betaler 5.000 – femtusen – kroner i sakskostnader for lagmannsretten til Ekornes Beds AS.