Når er det inngått avtale? Hvor går grensen mellom diskusjoner og bindende avtale? Det er ikke alltid lett å trekke denne grensen, og i en del tilfeller kan partene se helt forskjellig på situasjonen. Det som for den ene er en løs prat om en mulighet, kan for den annen part være en forpliktende avtale.

Høyesterett har flere ganger foreattt vurdering av når en avtale er inngått. Et nyere eksempel er en sak fra våren 2017 der to firmaer i en periode hadde diskutert muligheten for å kombinere virksomhetenes produkter. (Saksreferanse HR-2017-971-A)

Hoyesterett

Eieren av den ene firmaet hadde hjulpet det andre firmaet med å finne en kjøper av et produkt, og hadde i flere måneder bindeledd til kjøperen. Det var ingen konkret skriftlig eller muntlig avtale mellom partene. Spørsmålet var da om firmaet som hadde tilrettelagt for salget hadde kunne sies å ha en berettiget forventning om provisjon.

Høyesterett var delt. Flertallet på tre dommere mente at saken måtte vurderes i lys av partenes samarbeid og felles interesse i å fremme hverandres produkter. Flertallet la videre vekt på at det ikke forelå enighet om noen av vilkårene i en eventuell provisjonsavtale. Firma A fikk derfor ikke medhold i provisjonskravet. Et mindretall på to dommere mente det forelå en felles forståelse hos partene om provisjon.

Dommen er interessant fordi Høyesterett sier en del om enkelte grunnleggende avtalerettslige forutsetninger. La oss se hva retten sier:

Høyesterett begynner med å si at utgangspunktet i norsk rett er formfrihet ved inngåelse av avtaler, og fortsetter med å si:

«Dersom det ikke foreligger en skriftlig eller en muntlig avtale, må det ses hen til andre omstendigheter som konkludent adferd og passivitet. Det skal foretas en samlet vurdering, hvor blant annet avtalens art og omfang, enighet om sentrale vilkår, godtgjørelse og partenes forutgående forhold vil være av betydning. Vurderingen kan falle ulikt ut, beroende på kontraktstype, forretningsområde, partenes forventninger mv.

Når det gjelder partenes forventninger, vil det normalt foreligge en bindende avtale dersom partene på avtaletidspunktet hadde en felles oppfatning av at det var inngått en avtale. En slik felles partsvilje kan imidlertid være vanskelig å fastslå.

I praksis fra Høyesterett er det derfor trukket opp enkelte veiledende kriterier for vurderingen av når avtale må anses kommet i stand, blant annet i Rt-2001-1288 (Gate Gourmet). Saken gjaldt spørsmålet om en aksept av et anbud var avgitt ved konkludent adferd. Om dette uttalte Høyesterett på side 1298:

«For spørsmålet om kontrakt skal anses sluttet, er det avgjørende om innbyderen har opptrådt på en slik måte at det har gitt anbyderen rimelig grunn til å tro at han har fått oppdraget.»

Disse kriteriene er fulgt opp i senere rettspraksis.

Felles for disse avgjørelsene er at løftegiveren unnlot å gjøre løftemottakeren oppmerksom på at man mente at avtale ikke var inngått. Betydningen av denne passiviteten ble behandlet som ledd i en helhetlig vurdering.

I Gate Gourmet-dommen, ble Gate Gourmets passivitet sett i sammenheng med at partene i et møtereferat var bedt om å tilkjennegi eventuell uenighet umiddelbart, og at Gate Gourmet selv i et brev hadde gitt inntrykk av at man ville inngå avtale med motparten, PEAB. I Smolt-dommen hadde parten som hevdet seg ubundet, mottatt leveranser fra ny debitor i flere år, og i Optimogården-dommen var parten klar over at motparten gjennomførte betydelige ombyggingsarbeider under antakelse av at det var inngått en leieavtale.

Det kan utledes av disse avgjørelsene at det ved spørsmålet om avtale er inngått, ikke er avgjørende hvordan løftemottakeren faktisk oppfattet løftegiverens opptreden, men om løftemottakeren hadde rimelig grunn til å forstå løftegiveren på en slik måte at han hadde bundet seg. Det er de berettigede forventningene som beskyttes.

Vurderingen av hva løftemottakeren med rimelighet kunne forvente, skal gjøres ut fra en helhetsvurdering, hvor passivitet på løftegiverens side er et forhold av betydning.

Rettspraksis viser at det skal foretas en konkret bedømmelse av omstendighetene i saken.

Ved helhetsvurderingen må det ses hen til hva løftemottakeren med rimelighet kunne legge i det løftegiveren «skrev, sa, gjorde eller unnlot å gjøre når alle forhold tas i betraktning.».

Men det er også nærliggende å se hen til løftemottakerens forhold, ettersom det vil være en sammenheng mellom partenes opptreden i saken. Dersom løftemottakerens forventninger har gitt seg synlige utslag som viser løftegiveren at han tror en avtale er kommet i stand, vil løftegiveren ha en sterk oppfordring til å reagere, jf. også Optimogården-dommen.

 

Hva kan vi lære av dommen?

Dommen viser for det første at det kan oppstå en del vanskelige grensedragninger. I denne saken var det stor dissens i retten – 3 dommere mente en ting, 2 dommer hadde motsatt syn. Det er i seg selv illustrerende for hvor vanskelig disse vurderingene kan være.

Av viktige momenter kan vi ta med oss:

  • Det er formfrihet ved inngålse av avtaler.
  • Selv om det ikke foreligger hverken noen eksplisitt muntlig eller skriftlig avtale, kan det sies å foreligge en felles forståelse som representerer en avtale.
  • Hvorvidt det foreligger en avtale, avhenger av en helhetsvurdering.
  • Ved helhetsvurderingen ser man på hva den som mener å ha inngått en avtale med rimelighet kan legge i det den andre part har sagt, gjort eller unnlatt å gjøre