Saksomkostningene i sivile tvister kan fort beløpe seg til flere hundre tusen kroner. Hvis saken ankes videre til lagmannsretten eller Høyesterett, øker kostnadene tilsvarende. En viktig del av vurderingen i forkant av en rettsvist, er forholdet til kostnadene ved å gjennomføre saken. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva som anses som sakskostnader, og hvilke regler som gjelder for dekning av saksomkostningene.

Les også: Hva skjer i retten: Slik foregår en sivil rettssak 

 

Hva er saksomkostninger?

Når privatpersoner eller virksomheter er uenige om et krav, kan saken etterhvert rettsliggjøres. Som regel engasjeres det da advokater hos begge partene, og avhengig av hvor stort beløpt det tvistes om det blir forhandliger i forliksrådet, eller saken går rett til rettstvist for de ordinære domstolene: tingrett, lagmanssrett og kanskje helt til Høyesterett.

Denne prosessen er ressurskrevende for begge parter. Advokatene gjør et omfattende arbeide med å vurdere, beskrive og håndtere saken, og som regel arbeider advokaten på en timesats. I tillegg til advokatens salær, er det gebyer skal betales til det offentlige, vitner skal kompensers, og sakkyndige skal kanskje utrede ulike spørsmål. Alle disse utgiftene inngår i de saksomkostninger som partene vil kreve av hverandre i påstanden som legges ned for domstolen.

Saksomkostninger brukes også som argumenter i mindre saker ved å minne motparten på at formuesverdien ved det krav som er framsatt ikke overgår en kostbar rettssak. Saksomkostninger kan derfor bidra til å motivere partene mot å løse tvisten utenrettslig nettopp fordi ingen av partene vil risikere en kostbar rettstvist.

Tvisteloven har imidlertid gjennom hele sitt system forsøkt å senke saksomkostningene ved å gjøre rettsprosessen mest mulig effektiv. For eksempel ved småkravsprosess og alminnelige reglene om minnerlig løsning, forlik og en effektiv saksgang.

 

«The winner takes it all» – eller?

Utgangspunktet er etter loven er at saksomkostninger for begge parter skal bæres av den som taper saken. Den seirende part er blitt påført et økonomisk tap som følge av å forfølge et rettmessig rettslig krav gjennom en kostbar prosess. Når han da vinner har han dermed i utgangspunktet rett på erstatning for det økonomiske tapet han har lidt. Dette prinsippet følger utrykkelig av ordlyden i § 20-2 hvor det fremgår at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine saksomkostnader fra motparten. Hva som ansees for å vinne en sak er definert i § 20-2 (2). Kjernen i regelen er at man anses å ha vunnet saken når man fullt ut eller i det vesentlige har fått medhold for sine krav. Jf § 20-2 (2)

 

Fritak for sakskostnader

Imidlertid finnes det unntak fra denne hovedregelen. Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Jf. § 20-2 (3). Ordlyden innehar en høy terskel og det skal meget til for å kunne bruke denne bestemmelsen. Dette støttes opp av forarbeidene til tvisteloven. I denne vurderingen skal det vektlegges blandt annet om det var god grunn til å få saken prøvd, om den vinnende part kan bebreides at saken det kom til sak, eller om han har avslått et rimelig forlikstilbud. Jf § 20-3 litra a og b. Styrkeforholdet mellom partene og om saken er av en velferdsmessig betydning virker også inn på vurderingen. Jf. § 20-3 litra c.

Som nevnt ovenfor vil utmålingen av et alminnelig erstatningsansvar bero på den skadelidendes økonomiske tap. Dette prinsippet gjelder som sagt også ved denne type erstatninger. Imidlertid har tvisteloven noen egne regler som modifiserer dette utgangspunktet noe. Det kan bare kreves erstatning for nødvendige omkostninger. Jf § 20-5 (1). Ordlyden tilsier en relativ vurdering. Det skal vurderes hvor mye bistand og kostnader en part har hatt av saken opp imot sakens kompleksitet og omfang. Dette støttes av forarbeidene. Hvis en part velger å la seg bistå mer enn det som kan ansees som nødvendig i forhold til saken vil disse kostnadene følgelig ikke inngå i hans eventuelle erstatningskrav for saksomkostninger. Dette vurderes av retten ved at parten eller dens prosessfullmektig utarbeider en saksomkostningsoppgave til retten hvor det spesifiseres beløp og kostnader. Jf § 20-5 (3)

Saksomkostningsavgjørelser kan ankes. Jf § 20-9

Staten kan også få erstatningsansvar for partenes saksomkostninger hvis kostnadene skyldes feil ved rettens behandling. Jf § 20-12.

 

 

Skrevet av advokat Eivind Arntsen og stud. jur Alexander Wagstaff